1Derfor, idet Festus hadde satt føtter i provinsen, etter tre dager gikk han opp til Jerusalem fra Cæsarea.
2Og ypperstepresten og de fremste av Jødene synliggjorde for ham de ting mot Paulus, og de bønnfalte ham,
3idet de spurte om en nåde i henhold til ham, for at han skulle sende bud etter ham til Jerusalem, idet de gjorde et bakhold for å myrde ham på veien.
4Virkelig, da svarte Festus, Paulus holdes i Cæsarea, og han selv er i ferd med å dra ut i hast.
5Derfor, de som er i stand blant dere, sier han, idet de hadde gått sammen, hvis det er noe i denne mannen, la dem anklage ham.
6Og da han hadde oppholdt seg blant dem mere enn ti dager, idet han hadde gått ned til Cæsarea, da han den neste dag hadde satt seg ned på dommersetet, kommanderte han Paulus å bli brakt.
7Og idet han hadde kommet, stod de Jødene som har kommet ned fra Jerusalem omkring, idet de førte mange og tunge beskyldninger mot Paulus, som de ikke maktet å framvise,
8idet han forsvarte seg, At verken mot Jødenes lov eller mot tempelet eller mot Cæsar syndet jeg noe.
9Og Festus som ville legge ned en nåde hos Jødene, idet han svarte Paulus, sa, Ville du, idet du hadde gått opp til Jerusalem, bli dømt der ved meg angående disse ting?
10Og Paulus sa, Jeg står ved Cæsars dommersete, hvor jeg må bli dømt. Jeg gjorde ingen urettferdighet mot Jøder, som du også vet meget godt;
11for hvis jeg virkelig gjorde urettferdighet og har gjort noe verdig død, fraber jeg ikke å dø; og hvis det er ingenting av de ting disse anklager meg for, er ingen i stand til å benåde meg til dem. Jeg påkaller Cæsar.
12Da, da Festus hadde talt sammen med rådslutningen, svarte han, Du har påkalt Cæsar, til Cæsar skal du gå.
13Og idet noen dager hadde gått, ankom Agrippa (vill hest), kongen, og Berenike (bring seier) til Cæsarea, for å hilse på Festus.
14Og da de oppholdte seg der flere dager, la Festus saken mot Paulus frem for kongen idet han sa, Det er en viss mann som har blitt etterlatt av Felix, en fange,
15om hvem, idet jeg var i Jerusalem, yppersteprestene og de eldre av Jødene synliggjorde ting, idet de spurte en dom mot ham;
16til hvem jeg svarte, at det er ikke vane ved Romere å benåde noe menneske til fullstendig ødeleggelse, før enn den som er anklaget skulle ha anklagerne ansikt til ansikt, óg skulle motta et sted for forsvar angående anklagen.
17Derfor, idet de hadde kommet sammen her, da ingen utsettelse hadde blitt gjort, da jeg den neste dag hadde satt meg ned på dommersetet kommanderte jeg mannen å bli brakt;
18angående hvem, da de hadde stått, brakte anklagerne fram ingen sak av de ting jeg formodet,
19men de hadde mot ham visse spørsmål om deres egen overtro, og angående en viss Jesus som har dødd, som Paulus hevdet å leve.
20Og idet jeg var rådvill med hensyn til spørsmålet angående dette, sa jeg, om han skulle ville gå til Jerusalem, og der å bli dømt angående disse ting.
21Men da Paulus hadde påkalt for ham selv å bli holdt til den keiserlige undersøkelsen, kommanderte jeg ham å bli holdt inntil jeg kunne sende ham til Cæsar.
22Og Agrippa sa til Festus, Jeg ville også selv høre mennesket. Og han sa, I morgen skal du høre ham.
23Derfor, den neste dag, idet Agrippa og Berenike hadde kommet med stor stas, og idet de hadde gått inn i auditoriet, med både føreren over tusen og de som var framstående menn av byen, og da Festus hadde kommandert, braktes Paulus.
24Og Festus sa, Kong Agrippa, og alle de mennene som er tilstedet sammen oss, dere ser denne angående hvem hele Jødenes mengde gikk i forbønn til meg både i Jerusalem og her, idet de ropte at han ikke burde leve lenger;
25og jeg, idet jeg hadde grepet at han har gjort ingenting verdig død, og han selv også hadde påkalt den keiserlige, dømte jeg å sende ham;
26om hvem jeg ikke har noe sikkert å skrive til herren; derfor ledet jeg ham framfor dere, og spesielt for deg, kong Agrippa, for idet bedømmelse har vært, kan jeg ha noe å skrive.
27For det menes usaklig for meg idet jeg sender en fange, å ikke også betegne saken, de ting mot ham.