1Og da Paulus hadde stirret på synedriet, sa han, Menn, brødre, jeg har med helt god samvittighet vært borger for gud inntil denne dagen.
2Og ypperstepresten Ananias befalte dem som stod ved siden av ham å slå ham på munnen.
3Da sa Paulus til ham, Gud er i ferd med å slå deg, du vegg som har blitt hvitkalket; og du sitter idet du dømmer meg i henhold til loven og idet du motsatt av loven kommanderer meg å bli slått?
4Og de som har stått ved siden av sa, Håner du guds yppersteprest?
5Óg Paulus sa, Jeg visste ikke, brødre, at han er yppersteprest; for det har blitt skrevet, du skal ikke si ondt om en fører av folket ditt.
6Og idet Paulus hadde skjønt at den ene del er Saddukeere og den andre Fariseere, skrek han i synedriet, Menn, brødre, jeg er en Fariseer, sønn av en Fariseer; jeg dømmes angående håp og dødes oppstandelse.
7Og da han hadde sagt dette, ble det en oppstand av Fariseerne og Saddukeerne, og mengden ble delt;
8For Saddukeere, virkelig, sier at det ikke er oppstandelse, heller ikke budbringer eller ånd; men Fariseere bekjenner begge.
9Og det ble et stort rop; og idet de skriftlærde av Fariseernes del hadde stått opp, bekjempet de idet de sa, Intet ondt finner vi i dette mennesket; og hvis en ånd talte til ham, eller en budbringer, skulle vi ikke stride mot gud.
10Og idet det hadde blitt en stor oppstand, da føreren over tusen hadde blitt forsiktig, for at ikke Paulus skulle bli dratt i stykker av dem, kommanderte han hæren idet de hadde gått ned å gripe ham fra deres midte óg å bringe ham til festningen. Act 23:11 Og den neste natt idet herren hadde kommet over ham, sa han, Vær ved godt mot Paulus, for som du vitnet gjennomgående de ting angående meg i Jerusalem, på den måten må du også gi vitnesbyrd i Roma.
11***
12Og idet det hadde blitt dag, da noen av Jødene hadde gjort en sammenslutning, forbannet de seg, idet de sa at de verken skulle spise eller drikke inntil de skulle drepe Paulus;
13og de var flere enn førti som hadde gjort denne sammensvergelsen;
14som idet de hadde kommet nær til yppersteprestene og de eldre, sa, Vi forbannet oss selv til en forbannet, å smake ingenting inntil vi skal drepe Paulus.
15Nå, derfor, synliggjør dere med synedriet for føreren over tusen, for at han kan bringe ham ned til dere i morgen, som om dere er i ferd med å vite grundig nøyaktigere de ting angående ham; og vi, før han kommer nær, er forberedt til å myrde ham.
16Og da sønnen av Paulus' søster hadde hørt om bakholdet, idet han hadde kommet og gått inn i festningen, fortalte han det til Paulus.
17Og da Paulus hadde tilkalt én av centurionene, sa han, Led bort denne unge mannen til føreren over tusen; for han har noe å fortelle ham.
18Derfor, virkelig, idet han hadde mottatt ham, ledet han ham til føreren over tusen, og sier, Fangen Paulus, da han hadde tilkalt meg, spurte meg om å lede denne unge mannen til deg, idet han har noe å si til deg.
19Og idet føreren over tusen hadde grepet hånden hans, og da han hadde trukket seg tilbake privat, spurte han, Hva er det du har å fortelle meg?
20Og han sa, At Jødene ble enige om å spørre deg, for at du skal bringe Paulus ned til synedriet i morgen, som om de er i ferd med å spørre noe mer nøyaktig om ham.
21Derfor, bli du ikke overbevist av dem; for mere enn førti menn av dem ligger i bakhold mot ham, som forbannet seg selv til å verken spise eller drikke inntil de dreper ham; og nå er de forberedt idet de venter på løftet fra deg.
22Virkelig, derfor fraløste føreren over tusen den unge mannen, da han hadde påbydd å si til ingen at du synliggjorde dette til meg.
23Og da han hadde tilkalt visse to av centurionene, sa han, Forbered to hundre soldater for at de kan gå inntil Cæsarea, og sytti ryttere, og to hundre spydbærere, fra nattens tredje time;
24óg dyr til å stille ved siden av, for at da de hadde satt Paulus på kunne de redde gjennom til Felix (glad), guvernøren;
25da han hadde skrevet et brev som omfattet dette eksempel;
26Klaudius Lysias (befrier) til den høyst ærefulle guvernør Felix, gled deg.
27Denne mannen, da han hadde blitt tatt av Jødene, og idet han var i ferd med å bli myrdet av dem, ham utfridde jeg idet jeg hadde kommet med hæren, idet jeg hadde lært at han er en Romer.
28Og idet jeg ville vite årsaken på grunn av det de anklaget ham, brakte jeg ham ned til synedriet deres;
29hvem jeg fant anklaget angående spørsmål av loven deres, og som hadde ingen anklage verdig til død eller bånd.
30Og da det hadde blitt fortalt meg at det var i ferd med å bli en sammensvergelse av Jødene mot mannen, sendte jeg straks til deg, da jeg hadde påbydd også anklagerne å si det mot ham til deg, ha det bra.
31Virkelig, derfor, soldatene, i henhold til det som hadde blitt anordnet dem, idet de hadde tatt Paulus opp, brakte ham gjennom natten til Antipatris (til forfar).
32Og neste dag, da de hadde tillatt rytterne å gå med ham, vendte de tilbake til festningen;
33hvem som idet de hadde gått inn til Cæsarea, og idet de hadde overgitt brevet til guvernøren, fremstilte også Paulus for ham.
34Og idet guvernøren hadde lest, og da han hadde spurt ved hva slags provins han er, og idet han hadde fått vite at han er fra Kilikia,
35sa han, Jeg skal høre deg helt ut, når også anklagerne dine kommer. Óg han kommanderte ham til å bli voktet i Herodes' prætorium.