1Og det skjedde i Ikonium, at de gikk inn sammen i Jødenes synagoge, og talte så at en stor mengde både Jøder og Hellenere trodde.
2Og de Jødene som var ulydige oppreiste og gjorde nasjonenes sjeler onde mot brødrene.
3Derfor oppholdte de seg en tilstrekkelig tid, virkelig, idet de talte fritt i herren, som gir vitnesbyrd til hans nådes ord, og som gav tegn og under å skje gjennom hendene deres.
4Og byens mengde ble delt; og noen, virkelig, var med Jødene, og noen med utsendingene.
5Og da det ble en impuls av både nasjonene og Jøder med førerne deres, til å mishandle og kaste steiner på dem,
6og idet de hadde sett dette fullstendig, flyktet de unna til Lykaonias (ulv land) byer, Lystra (utløsning) og Derbe (garver), og området omkring,
7og der forkynte de godt budskap.
8Og en viss mann satt i Lystra, maktesløs i føttene, som var lam fra hans mors buk, som aldri hadde gått.
9Denne hørte Paulus tale; som, da han hadde stirret på ham, og idet han hadde sett at han hadde tro til å bli reddet,
10sa med stor røst, Stå opp på føttene dine, rett. Og han hoppet og gikk.
11Og idet flokkene hadde sett hva Paulus gjorde, hevet de røsten deres på Lykaonisk idet de sa, Gudene, da de hadde blitt lik mennesker, kom ned til oss;
12óg de kalte, virkelig, Barnabas Zevs (en far av hjelp); og Paulus Hermes (herold blant gudene), fordi han var ordets leder.
13Og Zevs' prest, idet han var utenfor byen deres, da han hadde ført okser og kranser til portene, ville han ofre med flokkene.
14Men da utsendingene Barnabas og Paulus hørte det, da de hadde revet klesplaggene deres i stykker, sprang de inn til flokken idet de skrek
15og sa, Menn, hvorfor gjør dere disse ting? Vi også er mennesker likt berørt som dere, idet vi forkynner dere godt budskap, å vende om fra disse de nytteløse tingene til den levende gud, som gjorde himmelen og jorden og sjøen og alle tingene i dem;
16som i de generasjonene som har gått bort tillot alle nasjonene å gå veiene sine;
17selv om han ikke forlot seg selv ubevitnet idet han gjorde godt, idet han gav oss regn fra himmelen og fruktbare tider, idet han fylte hjertene våre med næring og glede.
18Og idet de sa disse ting, hvilte de flokkene med vanskelighet til å ikke ofre til dem.
19Men jøder kom fra Antiokia og Ikonium, og da de hadde overbevist flokkene, og steinet Paulus, dro de ham utenfor byen, da de hadde tenkt ham å være død.
20Og da disiplene hadde omringet ham, idet han hadde stått opp, gikk han inn i byen; og neste dag gikk han ut med Barnabas til Derbe.
21Óg da de hadde forkynt godt budskap til denne byen, og gjort tilstrekkelige til disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia;
22idet de bestyrket disiplenes sjeler, idet de formante til å forbli i troen, og at vi må gå inn i guds kongerike gjennom mange trengsler.
23Og da de hadde valgt eldre til dem ved håndsopprekking i hver utkalte, idet de hadde bedt med faster, la de dem frem til herren til hvem de hadde trodd.
24Og idet de hadde passert Pisidia, kom de til Pamfylia,
25og da de hadde talt ordet i Perge, gikk de ned til Attalia (Jah's rette tid)
26og deretter seilte de bort til Antiokia, hvorfra de hadde blitt overgitt til guds nåde til gjerningen som de fullførte.
27Og idet de hadde kommet og brakt sammen den utkalte, budbrakte de så mange ting som gud gjorde blant dem, og at han åpnet for nasjonene en tros dør.
28Og de oppholdte seg der en ikke liten tid med disiplene.