1Og det var i den utkalte som var i Antiokia visse forutsiere og lærere, både Barnabas og Simeon (hører etter) som ble kalt Niger (svart), og Lykius (lys: klart: hvitt) fra Kyrene, Manaen (trøster) óg Herodes, som hadde ammet med fjerdingsfyrsten, og Saulus.
2Og idet de tjente herren og fastet, sa den hellige ånden, Skill, virkelig, for meg både Barnabas og Saulus til gjerningen til hvilken jeg har tilkalt dem.
3Da de hadde fastet og bedt, og idet de hadde pålagt hendene på dem, fraløste de dem.
4Disse, virkelig, derfor, da de hadde blitt utsendt av den hellige ånd, kom de ned til Seleukia (hvitt lys), óg derfra seilte de bort til Kypros.
5Og idet de hadde kommet til Salamis (salt) forkynte de guds ord i Jødenes synagoger; og de hadde også Johannes som underordnet.
6Og idet de hadde passert øya inntil Pafos (kokende) fant de en viss magiker, en falsk forutsier, en Jøde, hvems navn var Barjesus (sønn av Jesus),
7som var med prokonsulen Sergius (jordisk: født et under) Paulus (liten), en forstandig mann. Da denne hadde tilkalt Barnabas og Saulus søkte han etter å høre guds ord;
8men Elymas (en vis mann), magikeren; for så blir navnet hans oversatt; stod imot dem, idet han søkte å forvrenge prokonsulen fra troen.
9Men Saulus, som også er Paulus, da han hadde blitt fylt av hellig ånd, og stirret på ham,
10sa, O! full av all svik og all ondskap, en anklagers sønn, fiende av all rettferdighet, skal du ikke stoppe med å forvrenge Herrens veier, de rette?
11Og nå, se!, Herrens hånd er over deg, og du skal bli blind, og ikke se solen inntil en tid. Og straks falt en katarakt og et mørke på ham, og idet han gikk omkring søkte han noen til å lede ham ved hånden.
12Da, idet prokonsulen hadde sett det som har skjedd, trodde han, idet han ble forbauset over herrens lære.
13Og da de omkring Paulus hadde blitt lagt ut fra Pafos kom de til Pamfylias (fra hver stamme) Perge (jordaktig). Og Johannes, da han hadde gått bort fra dem, vendte tilbake til Jerusalem.
14Og idet de hadde passert fra Perge, kom de til Pisidias (beksvart) Antiokia, og idet de hadde gått inn i synagogen på sabbatens dag, satt de seg ned.
15Og etter lesningen av loven og forutsierne, utsendte lederen over synagogen mot dem, idet han sa, Menn, brødre, hvis det er et ord i dere av formaning til folket, tal.
16Og idet Paulus hadde stått opp, og da han hadde gitt signal med hånden, sa han, Menn, Israelitter, og de som frykter gud, hør.
17Dette folkets, Israels, gud, utvalgte fedrene våre; og folket opphøyet han i den utenlandske bolig i Egypt, og med høy arm ledet han dem ut fra det;
18og omkring en førti års tid utholdte han oppførselen deres i ørkenen.
19Og idet han hadde nedrevet sju nasjoner i Kanaans land, fordelte han landet deres ved loddtrekning.
20Og etter disse ting, omkring fire hundre og femti år, gav han dommere inntil Samuel, forutsieren;
21og deretter spurte de om en konge, og gud gav dem Saul, Kis' (en snare) sønn, en mann av Benjamins (sønn av den høyre hånd / sønn av god lykke) stamme, førti år.
22Og da han hadde forflyttet ham, vekte han opp for dem David til konge, til hvem han også sa, da han hadde gitt vitnesbyrd, Jeg fant David, han av Isai (rik), en mann i henhold til hjertet mitt, som skal gjøre alle viljene mine.
23Av dennes sæd vekket gud opp i henhold til et løfte til Israel en redder, Jesus,
24da Johannes hadde proklamert på forhånd før hans inngangs ansikt, en omvendelses dåp til hele Israels folk.
25Og da Johannes fullførte løpet, sa han, Hvem formoder dere meg å være? Jeg er ikke ham, men se!, han kommer etter meg, av hvem jeg ikke er verdig til å løsne føttenes sandaler.
26Menn, brødre, sønner av Abrahams slekt, og de blant dere som frykter gud, til dere ble denne redningens ord utsendt;
27for de som bor i Jerusalem og førerne deres, da de ikke hadde forstått denne og forutsiernes røster som blir lest hver sabbat, da de hadde dømt, fullførte de;
28og idet de hadde funnet ingen årsak av død, spurte de Pilatus om å myrde ham.
29Og da de fullendte absolutt alle tingene som har blitt skrevet om ham, idet de hadde nedrevet fra treet, la de ham i en grav;
30og gud vekket ham opp fra døde,
31hvem ble sett over mange dager av de som gikk opp sammen ham fra Galilea til Jerusalem, de som er hans vitner til folket.
32Og vi forkynner dere godt budskap, idet løftet hadde kommet til fedrene, at gud har oppfylt dette til barna deres, til oss, da han hadde oppreist Jesus;
33som det også har blitt skrevet i den andre salmen, Du er min sønn, jeg har født deg i dag.
34Og at han oppreiste ham fra døde, idet han ikke lenger er i ferd med å vende tilbake til ødeleggelse, har han sagt på denne måten, At jeg skal gi dere Davids hellige, de pålitelige.
35Derfor også i en annen, sier han, Du skal ikke gi din hellige til å se ødeleggelse.
36For David, virkelig, da han hadde tjent sin egen generasjon ved guds råd, ble sovnet inn, og ble tillagt ved fedrene sine, og så ødeleggelse.
37Men hvem gud vekket opp så ikke ødeleggelse.
38La det derfor være kjent for dere, menn, brødre, at gjennom denne blir synders forlatelse forkynt til dere;
39og fra alle ting som dere ikke var i stand i Moses' lov til å bli rettferdiggjort, blir enhver som tror rettferdiggjort i denne.
40Se derfor til at det som har blitt sagt i forutsierne ikke kommer over dere,
41Se, dere foraktere, og undre dere og bli gjort usynlige; fordi jeg gjør en gjerning i dagene deres, en gjerning på hvilken dere ikke i det hele tatt skulle tro hvis noen skulle kunngjøre den til dere.
42Og idet de hadde dratt ut av Jødenes synagoge, bønnfalte nasjonene disse ordene å bli talt til dem på den tilstøtende sabbat.
43Og da synagogen hadde blitt løsnet, fulgte mange Paulus og Barnabas av Jødene og de som tilbad, proselytter; som idet de talte til dem overbeviste dem til å forbli i guds nåde.
44Og på den kommende sabbat, ble nesten hele byen brakt sammen for å høre guds ord.
45Og idet Jødene hadde sett flokkene, ble de fylt av nidkjærhet og sa imot de ting som ble sagt av Paulus, idet de talte imot og blasfemerte.
46Men da Paulus og Barnabas hadde talt fritt, sa de, Det var nødvendig at guds ord ble talt til dere først; men fordi dere støtet det bort, og dømmer dere selv ikke verdige til det eoniane liv, se!, vi snur til nasjonene;
47for så har herren befalt oss, Jeg har satt deg til nasjoners lys. For du å være til redning inntil siste av jorden.
48Og idet nasjonene hørte det gledet de seg, og herliggjorde herrens ord, og så mange som hadde blitt fastsatt til eonian liv, trodde.
49Og herrens ord ble overgått gjennom hele landområdet.
50Og Jødene egget de kvinnene som tilbad og de anstendige og de fremste av byen, og de oppreiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og utkastet dem av grensene sine.
51Og da de hadde ristet av deres føtters støv mot dem, kom de til Ikonium (lite bilde).
52Og disiplene ble fylt av glede og hellig ånd.