1Kor fagert du skrid fram ¬i dine skor, du gjæve hovdingdotter! Hoftene dine rundar seg ¬som ei sølje, smidd av kunstnarhand.
2Fanget ditt ¬er som runde staupet, gjev det aldri må vanta vin! Magen er som ein kveitehaug med liljer ikring.
3Barmen er som to rådyrkalvar, tvillingar til ei hind.
4Halsen din ¬er som eit elfenbeinstårn, augo som Hesjbons tjørner ved Bat-Rabbim-porten. Nasen liknar Libanon-tårnet som skodar ut mot Damaskus.
5Hovudet ris som Karmel, hårflaumen er som purpur. Ein konge er fanga ¬i dine lokkar.
6Kor fager, kor yndefull du er, du mi kjære, du min hugnad!
7Rakvaksen er du som palma, som druer er din barm.
8Eg bed: ¬Lat meg stiga opp i palma, i greinene vil eg ta tak. Som druer på vintreet ¬vere din barm, din ande som angen av eple,
9din munn som den finaste vin. «Lat han kveikja munnen ¬på min ven, lat han gli over lipper ¬og tenner!»
10Eg høyrer venen min til, og til meg står heile hans trå.
11Kom, min ven! ¬Lat oss gå ut på markene! Om natta vil vi sova ¬under hennabuskar.
12I otta går vi til vingardane og ser om vintreet ¬har sett nye skot, om blomeknuppane ¬har opna seg, om granataplane blømer. Der vil eg gje deg min kjærleik.
13Kjærleiksepla angar. Over vår dør ¬heng dei gildaste frukter av alle slag, nye og gamle. Til deg, min ven, ¬har eg gøymt dei.