Psalms 55
1 Til korleiaren. Med strengespel. Ein læresalme av David.
2 Høyr mi bøn, Gud, løyn deg ikkje ¬når eg tryglar og bed.
3 Akta på meg og gjev meg svar! Eg får ikkje ro for mi sut. Eg er heilt ifrå meg
4 når fienden ropar, og dei gudlause ¬trykkjer meg ned. For dei velter vondskap ¬over meg, rasande går dei laus på meg.
5 Mitt hjarta skjelv i barmen, dødsangst kjem over meg.
6 Otte og age fyller meg, og heile kroppen skjelv.
7 Eg tenkte: ¬Hadde eg venger som dua, då flaug eg bort ¬og fann meg ein bustad.
8 Langt av garde ville eg røma og halda til i øydemarka.
9 Eg ville skunda meg i livd for storm og rykande uver.
10 Skap redsle og rådløyse, Herre, og kløyv deira tunger! For eg ser berre vald ¬og strid i byen.
11 Dag og natt går dei ikring han oppå murane. Vondskap og urett rår i byen,
12 han er full av rotenskap. Frå torget der ¬vik ikkje vald og svik.
13 Det er ikkje ein fiende ¬som spottar meg – det kunne eg nok tola, ingen uven ¬som audmykjer meg – då ville eg gøyma meg ¬for han.
14 Nei, det er du, min likemann, min gode ven og kjenning,
15 – vi som hadde det godt i lag og gjekk i festtog til Guds hus.
16 Lat døden koma over dei, lat dei levande fara ¬til dødsriket! For vondskap har dei ¬i heim og hug.
17 Men eg vil ropa til Gud, og Herren skal frelsa meg.
18 Både kveld og morgon ¬og midt på dagen må eg klaga og sukka. Han vil høyra når eg ropar,
19 fria meg frå striden ¬og gje meg fred, endå mange går imot meg.
20 Gud skal høyra meg ¬og audmykja dei, han som frå eldgamal tid ¬sit på trona. For dei snur ikkje om og har ikkje age for Gud.
21 Fienden legg hand ¬på sine vener, skamlaust bryt han si pakt.
22 Hans tale er sleipare enn smør, men i hjarta ¬tenkjer han på strid. Hans ord er mildare enn olje, likevel er dei ¬som dregne sverd.
23 Kast di bør på Herren, han vil syta for deg! Aldri i æve skal han la den rettferdige rikkast.
24 Men du, Gud, støyt drapsmenn og svikarar ned i den djupe grav, så dei berre får helvta ¬av sine dagar. Men eg set mi lit til deg.