1Dette er dei folkeslaga som Herren lét vera att, og som han ville bruka til å setja Israel på prøve, alle som ikkje hadde vore med i nokon av krigane om Kanaan.
2Han gjorde det berre for å læra dei komande Israels-ættene korleis dei skulle strida, sidan dei ikkje hadde vore med før:
3Det var dei fem filistarfyrstane, alle kanaanearane, sidonarane og hevittane som budde på Libanon-fjella, frå Ba’al-Hermon-fjellet til Lebo-Hamat.
4Dei var det Israel skulle prøvast med, så det kunne syna seg om dei ville lyda dei bod som Herren hadde gjeve fedrane deira gjennom Moses.
5Så budde no israelittane midt imellom kanaanearane, hetittane, amorittane, perisittane, hevittane og jebusittane.
6Dei tok døtrene deira til koner og gav døtrene sine til sønene deira og dyrka gudane deira.
7Israelittane gjorde det som vondt var i Herrens augo. Dei gløymde Herren sin Gud og dyrka Ba’al-gudane og Astarte-bileta.
8Då vart Herren brennande harm på israelittane. Han gav dei i hendene på Kusjan-Risjatajim, kongen i Mesopotamia, og dei laut tena han i åtte år.
9Då ropa israelittane til Herren, og Herren lét ein bergingsmann stå fram i Israel og fria dei ut. Det var Otniel, son til Kenas, yngste bror til Kaleb.
10Herrens Ande kom over han, og han vart domar i Israel. Han drog ut i striden, og Herren gav kongen i Mesopotamia, Kusjan-Risjatajim, i hendene hans, så han vann over han.
11Sidan hadde landet fred i førti år. Så døydde Otniel, son til Kenas.
12Israelittane heldt fram med å gjera det som vondt var i Herrens augo. Då gav Herren Eglon, kongen i Moab, makt over dei, fordi dei gjorde det som vondt var i Herrens augo.
13Han fekk med seg ammonittane og amalekittane. Så drog han ut og slo Israel, og dei tok Palmebyen.
14Israelittane laut tena Eglon, Moab-kongen, i atten år.
15Då ropa israelittane til Herren, og Herren lét ein bergingsmann stå fram imellom dei. Det var Ehud Gerason av Benjamins-ætta, ein keivhendt mann. Israelittane sende ein gong Ehud med gåver til Eglon, kongen i Moab.
16Då laga han seg eit tvieggja sverd som var ei alen langt, og spente det på seg under kleda, på høgre sida.
17Så førte han gåvene fram for Eglon, Moab-kongen, som var ein svært tjukk mann.
18Då Ehud hadde gjeve frå seg gåvene, lét han folka som hadde bore dei, fara heim.
19Men sjølv snudde han ved biletstøttene attmed Gilgal, fór attende og sa: «Eg har eit løyndarbod til deg, konge.» «Hysj!» sa kongen. Så gjekk dei ut, alle som stod kringom han.
20Som no kongen sat åleine i den svale takstova si, gjekk Ehud inn til han og sa: «Eg har eit ord til deg frå Gud.» Då reiste kongen seg frå stolen.
21I det same rette Ehud ut venstre handa, greip sverdet som han bar ved høgre sida, og rende det i livet på han,
22så skaftet fylgde bladet inn. Og feittet gjekk i hop kring bladet; for han drog ikkje sverdet ut att or livet hans; det stakk ut på baksida.
23Så gjekk Ehud ut i svalgangen, lét att takstove-døra etter seg og låste henne.
24Då han hadde gått sin veg, kom tenarane til kongen. Og då dei såg at døra til takstova var låst, tenkte dei: «Han har vel eit ærend i det svale kammeret.»
25Dei venta til dei var reint skamfulle. Men då han ikkje opna døra til takstova, tok dei nykelen og låste opp. Då fekk dei sjå at herren deira låg livlaus på golvet.
26Medan tenarane venta, slapp Ehud unna. Han fór framom biletstøttene og nådde Se’ira.
27Då han kom til Efraims-fjella, bles han i hornet. Og israelittane fylgde han ned frå fjellet; sjølv gjekk han føre dei.
28«Skunda dykk etter meg!» sa han til dei. «For Herren har gjeve fiendane dykkar, moabittane, i hendene dykkar.» Så fylgde dei han ned og tok vadestadene over Jordan og stengde dei for moabittane. Dei lét ikkje ein einaste sleppa over.
29Den gongen felte dei ti tusen moabittar, alle sterke og djerve menn; ikkje ein kom seg unna.
30Den dagen laut Moab bøya seg under Israels velde, og sidan hadde landet fred i åtti år.
31Etter Ehud kom Sjamgar, son til Anat. Han felte seks hundre mann av filistarane med piggstaven åt ein oksedrivar. Han òg berga Israel.