1No heldt dei tre mennene opp med å svara Job, fordi han meinte at han hadde rett.
2Då vart Elihu brennande harm på Job. Elihu var son til Barakel frå Bus, av Rams-ætta. Han vart harm på Job fordi han meinte at han hadde rett mot Gud.
3Og han vart arg på dei tre venene, fordi dei ikkje hadde noko å svara og såleis gav Gud urett.
4Elihu hadde venta med å tala til Job fordi dei andre var eldre enn han.
5Men då han såg at det ikkje fanst svar i deira munn, vart han brennande harm.
6Så tok Elihu, son til Barakel frå Bus, til ords og sa: Eg er ung av år, ¬og de er gamle. Difor var eg redd ¬og heldt meg tilbake, eg våga ikkje å seia mi meining.
7Eg tenkte: «Lat alderen tala og dei mange år ¬forkynna visdom!»
8Men det er ånda i mennesket og anden frå Den Allmektige som gjev det skjøn.
9Det er ikkje alderen ¬som gjev visdom, dei gamle veit ikkje alltid ¬kva som er rett.
10Difor seier eg: Høyr på meg! Eg òg vil seia mi meining.
11Eg har venta på ¬at de skulle tala, og lydt etter vituge ord, medan de tenkte på ¬kva de skulle seia.
12Eg gav nøye akt på dykk; men ingen har vist ¬at Job tek feil, ingen har svara på hans ord.
13Sei ikkje: ¬«Vi fann visdom hjå han. Berre Gud ¬og ikkje noko menneske kan vinna over han.»
14Han har ikkje retta sin tale ¬til meg, eg vil ikkje svara han så som de.
15Mållause er dei ¬og svarar ikkje meir, orda sviktar dei heilt.
16Skal eg venta når dei ikkje talar, når dei står der ¬og ikkje kan svara?
17Eg òg har noko på hjarta, eg òg vil seia mi meining.
18For eg er full av ord, ånda i mi bringe driv meg.
19Mi bringe er lik innestengd vin, lik nyfylte hiter ¬som held på å rivna.
20No må eg tala, så eg kan få luft, eg vil opna lippene ¬og ta til ords.
21Eg gjer ikkje skil, vil ikkje smigra eit menneske;
22for eg skjønar meg ikkje ¬på smiger. Elles kunne min skapar ¬snart riva meg bort.