1Då tok Job til ords og sa:
2Kor godt du har hjelpt ¬ein kraftlaus mann og støtta ein arm ¬som ikkje har styrke!
3Du gav råd ¬til den som vanta visdom, og stort skjøn lét du han få.
4Kven hjelpte deg til å finna ord, kven kjem ho ifrå, den ånda som går ut frå deg?
5Daudingane skjelv av angst ¬der nede, vatnet og alt som held til i det.
6Dødsriket ligg ope for Gud, undergangsstaden ¬er ikkje løynd for han.
7Han har breitt nordhimmelen ¬ut over audna, hengt jorda opp ¬over det tome rom.
8Vatnet sveiper han i skyer, og skylaget brest ikkje ¬under det.
9Han stengjer, ¬så ingen ser hans kongsstol når han breier sine skyer ¬ut under den.
10Han har drege opp ¬himmelranda over havet, der grensa går ¬mellom ljos og mørker.
11Søylene under himmelen skjelv, lamslegne er dei når han trugar.
12Han rørte opp havet ¬med si kraft og knuste Rahab i sin klokskap.
13Når han lèt det blåsa, ¬klårnar himmelen. Med si hand ¬har han gjennombora ormen som rømer så raskt.
14Sjå, dette er berre randa ¬av hans verk; det er som å høyra ei kviskring. Kven kan då skjøna den tora som lyder når han gjer storverk?