1På den tid vart kong Hiskia så sjuk at det stod om livet. Då kom profeten Jesaja, son til Amos, til han og sa: «Så seier Herren: No må du ordna opp etter deg, for du skal døy; du får ikkje leva lenger.»
2Då vende Hiskia andletet mot veggen og bad til Herren.
3«Å, Herre,» sa han, «kom i hug at eg har ferdast trufast og heilhjarta for ditt åsyn og gjort det som godt er i dine augo.» Og Hiskia gret høgt.
4Då kom Herrens ord til Jesaja, og det lydde så:
5«Gå og sei til Hiskia: Så seier Herren, Gud åt David, ættefar din: Eg har høyrt bøna di og sett tårene dine. Sjå, eg legg endå femten år til levetida di.
6Eg vil berga deg og denne byen frå assyrarkongen og hans velde, og eg vil verna denne byen.
7Og dette skal du ha til teikn frå Herren på at han vil halda det han har lova:
8Eg lèt skuggen gå ti strekar attende på soluret åt Akas, like langt som han før har gått fram.» Og sola gjekk ti strekar attende, like langt som ho før hadde gått fram.
9Ein salme som Juda-kongen Hiskia fekk skriven då han hadde vore sjuk, men hadde kome seg av sjukdomen:
10Eg tenkte: I mine beste år må eg gå bort. Attmed portane til dødsriket ¬må eg halda til dei dagar eg har att.
11Eg sa: Eg får ikkje sjå Herren i landet åt dei levande. Eg får ikkje skoda ¬menneske meir mellom dei som bur på jorda.
12Som eit gjætartelt vert min bustad teken ned og ført bort ifrå meg. No rullar eg saman min ¬livsvev, dei siste trådane skjer han av. Frå morgon til kveld gjev du meg i dødens vald.
13Eg ropar om hjelp ¬til morgonen renn; som ei løve ¬knasar han alle mine bein. Frå morgon til kveld gjev du meg i dødens vald.
14Eg pip som svala og trasta og klynkar som ei due. Med sløve augo ¬ser eg opp mot det høge. Eg er i naud, Herre, gå god for meg, du!
15Kva skal eg seia? Han gav meg ein lovnad og har gripe inn. Stilt vil eg ferdast ¬alle mine dagar etter all mi sjelekvide.
16Herre, ved dette ¬får menneske liv, det held mi ånd i live. Så gjer meg då frisk, og lat meg få leva!
17Sjå, det som var så bittert, har vorte til fred for meg. Du har spart mitt liv, så eg ikkje går til grunne ¬i grava. For alle mine synder har du kasta bak din rygg.
18Dødsriket prisar deg ikkje, ingen av dei døde lovar deg. Dei som fer ned i grava, ventar ikkje på din truskap.
19Dei levande er det ¬som prisar deg, liksom eg i dag. Ein far fortel sine søner om din truskap, Gud.
20Herren vil frelsa meg. Kom, lat oss spela på harpe framfor Herrens hus ¬alle våre dagar.
21Jesaja sa: «Henta ei fikenkake og legg henne til plaster på svullen! Så vert kongen god att.»
22Då spurde Hiskia: «Kva skal eg ha til teikn på at eg kan gå opp til Herrens hus?»