1Domsord mot Syne-dalen. Kva er på ferde hjå deg, sidan alle har stige opp på taka,
2du bråkande, ståkande by, du jublande, glade by? Dine falne er ikkje drepne ¬med sverd, dei er ikkje falne i strid.
3Dine hovdingar rømde, ¬alle som ein, dei vart fanga ¬utan eit bogeskot. Alle mennene i byen ¬vart fanga, endå dei rømde langt av stad.
4Difor seier eg: «Sjå bort ifrå meg! Eg må gråta sårt. Truga ikkje trøyst inn på meg fordi folket mitt er herja.»
5Ja, det kom ein dag frå Herren, Allhærs Gud, med nedtrakking, ¬redsle og rådløyse i Syne-dalen. Murar vart nedrivne, og skrik steig ¬opp mot fjellet.
6Elam lyfte pilehuset, drog fram med vogner, ¬folk og hestar, og Kir tok dekket av skjolda.
7I dei finaste dalane dine var det fullt av vogner ¬og hestar; heilt fram til porten stod dei.
8Og Herren tok sitt vern ¬frå Juda. Den dagen såg du deg om etter våpen og utstyr ¬i Skoghuset.
9De såg at Davids-byen ¬hadde mange rivner. Så samla de vatnet ¬i Nedredammen,
10talde husa i Jerusalem og reiv nokre ned ¬for å styrkja muren.
11De laga ein kulp ¬mellom dei to murane for vatnet frå Gamledammen. Men de såg ikkje opp til han som gjorde dette, og vende ikkje augo mot han som laga det så ¬for lenge sidan.
12Den dagen kalla han dykk, Herren, Allhærs Gud, til å gråta og klaga, til å raka hovudet og kle dykk i syrgjeplagg.
13Men her er glede og gaman, okseslakting og saueslakting, kjøteting og vindrikking. «Lat oss eta og drikka, for i morgon døyr vi!»
14Men Herren, Allhærs Gud, har openberra seg for meg ¬og sagt: «Sanneleg, denne synda ¬skal ikkje sonast så lenge de lever!» seier Herren, Allhærs Gud.
15Så seier Herren, Allhærs Gud: Gå inn ¬til slottsforvaltaren Sjebna, han som står føre huset!
16Kva har du her, ¬og kven har du her, sidan du høgg deg ut ei grav? Du høgg ei grav på ein ¬høg stad, holar deg ut ein bustad i berget.
17Sjå, Herren skal slengja ¬deg bort, slengja deg bort, ¬du sterke mann. Han grip deg,
18rullar deg saman og kastar deg som ein ball ¬på open mark. Der skal du døy, og der skal ¬dine stasvogner enda, du skamflekk for huset ¬åt herren din!
19Eg vil støyta deg bort ¬frå di stilling og riva deg ned frå din plass.
20Den dagen vil eg kalla på Eljakim Hilkiason, tenaren min.
21Eg vil kle han i din bunad, spenna beltet ditt om han og la han få den makt og mynd som du hadde. Han skal vera ein far for Jerusalems-buane og Juda-folket.
22Eg legg nykelen til Davids hus på aksla hans. Når han lèt opp, skal ingen lata att, og når han lèt att, skal ingen lata opp.
23Eg slår han inn som ein nabb i fast vegg, og han skal verta eit æresete for farshuset sitt.
24Men så hengjer dei på han heile tyngda av farshuset hans, både renningar og blad og alle småkjerald, frå skåler til krukker.
25Den dagen, lyder ordet frå Herren, Allhærs Gud, skal han losna, nabben i den faste veggen. Han skal gå av og detta ned, og det som hang på han, skal knusast. For Herren har tala.