1Du menneske, tal profetord mot Israels-fjella og sei: Høyr Herrens ord, de Israels-fjell!
2Så seier Herren Gud: Fienden har ropa spottord mot dykk og sagt: «Dei gamle haugane har vorte vår eigedom.»
3Difor skal du tala profetisk: Så seier Herren Gud: Fordi dei øydela og sette feller for dykk på alle kantar, så de har vorte ein eigedom for andre folkeslag, ja, fordi de er komne på folkemunne og har fått uord på dykk mellom folka,
4difor, de Israels-fjell, høyr Herrens ord! Så seier Herren Gud til fjella og haugane, til bekkefara og dalane, til røysane på dei aude tuftene og til dei folketome byane, som har vorte røva og spotta av dei andre folka rundt ikring,
5ja, så seier Herren Gud: Sanneleg, eg talar i min brennande, glødande iver mot dei andre folkeslaga og mot alle edomittane. Med stor glede og djup vanvørdnad gjorde dei landet mitt til sin eigedom, så dei kunne driva ut folket og plyndra det.
6Difor skal du tala profetord om Israels jord og seia til fjella og haugane, til bekkefara og dalane: Så seier Herren Gud: Sjå, eg talar i min brennande iver og harme, fordi de må tola andre folks spott.
7Difor seier Herren Gud: Eg lyfter mi hand og lovar at dei folka som bur ikring dykk, skal bera si vanære.
8Men de, Israels-fjell, skal få greiner og bera frukt for Israel, folket mitt. For dei kjem snart.
9Sjå, eg kjem til dykk og vender meg til dykk; no skal de verta dyrka og tilsådde.
10Eg lèt det verta folksamt på dykk når heile Israels-ætta kjem. I byane skal det bu folk, og det som ligg i røys, skal byggjast opp att.
11Eg lèt både folk og fe aukast hjå dykk. Dei skal veksa og aukast. Eg lèt det bu folk hjå dykk som i gamle dagar, og eg gjer vel imot dykk, meir enn i den fyrste tid. Då skal de sanna at eg er Herren.
12Eg lèt menneske, mitt folk Israel, ferdast over dykk. Dei skal leggja deg, land, under seg, så du vert deira eigedom. Og du skal aldri meir gjera dei barnlause.
13Så seier Herren Gud: Dei seier at du er ein menneskeetar som tek borna frå ditt eige folk.
14Difor seier Herren Gud: Du skal ikkje eta menneske meir og ikkje ta borna frå folket ditt.
15Eg lèt deg ikkje lenger høyra spottord frå andre folkeslag, og du skal ikkje måtta tola at folk hånar deg, når du ikkje meir tek borna frå folket ditt, lyder ordet frå Herren Gud.
16Herrens ord kom til meg, og det lydde så:
17Menneske, då israelittane budde i landet sitt, gjorde dei det ureint med sitt liv og sine gjerningar. Deira åtferd var for meg som ureinskapen hjå kvinna når ho har sine tider.
18Så lét eg harmen min gå ut over dei fordi dei rende ut blod i landet og gjorde det ureint med avgudane sine.
19Eg spreidde dei mellom folkeslaga; dei vart strøydde ut i landa. Eg dømde dei etter deira liv og gjerningar.
20Men kva folk dei så kom til, vanæra dei mitt heilage namn. For det vart sagt om dei: «Dette er Herrens folk, og likevel laut dei fara ut or landet hans.»
21Det gjorde meg vondt for mitt heilage namn, som israelittane hadde vanæra mellom folkeslaga dei kom til.
22Difor skal du seia til israelittane: Så seier Herren Gud: Når eg grip inn, de israelittar, gjer eg det ikkje for dykkar skuld, men for mitt heilage namn skuld, som de har vanæra mellom dei folka de kom til.
23Eg vil helga mitt store namn, som har vorte vanæra mellom folka, ja, som de vanæra mellom dei. Folkeslaga skal sanna at eg er Herren, seier Herren Gud, når eg midt imellom dykk, beint framfor augo deira, viser kor heilag eg er.
24Eg hentar dykk frå folkeslaga, samlar dykk frå alle landa og fører dykk heim til dykkar eige land.
25Og eg skvetter reint vatn på dykk, så de vert reine. For all ureinskapen som kjem frå dei mange avgudane, vil eg reinsa dykk.
26Og eg vil gje dykk eit nytt hjarta og la dykk få ei ny ånd inni dykk. Eg vil ta steinhjarta ut or kroppen dykkar og gje dykk eit kjøthjarta i staden.
27Min Ande vil eg gje inni dykk, og eg vil laga det så at de fylgjer mine føreskrifter og tek vare på mine lover, så de lever etter dei.
28Då skal de få bu i det landet eg gav fedrane dykkar. De skal vera mitt folk, og eg vil vera dykkar Gud.
29Eg friar dykk for all dykkar ureinskap. Så kallar eg fram kornet og gjer grøda stor; eg lèt ikkje hungersnaud koma over dykk.
30Eg gjev mykje frukt på trea og stor avling på marka. Så skal de ikkje meir møta spott mellom folka fordi de svelt.
31Då skal de tenkja på dykkar vonde ferd, på alt de gjorde som ikkje var godt. De skal kjenna avsky for dykk sjølve, fordi de synda og gjorde så mykje stygt.
32Det er ikkje for dykkar skuld eg grip inn, det skal de vita, seier Herren Gud. De må blygjast og skjemmast av åtferda dykkar, de israelittar.
33Så seier Herren Gud: Den dagen eg reinsar dykk for alle syndene dykkar, lèt eg dykk bu i byane, og det som ligg i røys, skal byggjast opp att.
34Jord som har lege brakk, skal dyrkast og ikkje sjå ut som ei audn for alle som fer framom.
35Då skal dei seia: Den jorda der som låg aud, har vorte som hagen i Eden. Og byane som var herja, øydelagde og nedrivne, ligg der no som faste borger.
36Dei folka som enno er att rundt ikring dykk, skal sanna at eg, Herren, har bygt opp det som var nedrive, og planta der jorda låg brakk. Eg, Herren, har tala og vil gjera det.
37Så seier Herren Gud: Endå ei bøn vil eg høyra og oppfylla for Israels-ætta: Eg gjer folket talrikt som ein saueflokk.
38Som flokken av offerdyr, som sauene i Jerusalem på høgtidsdagane, så skal ei mengd med menneske fylla dei byane som låg i røys. Og dei skal sanna at eg er Herren.