1Mi sjel er leid av livet mitt; no vil eg sleppa laus mi klaga og tala i min såre hugverk.
2Eg vil segja til Gud: Fordøm meg ikkje, seg meg kvifor du strider mot meg!
3Finn du det godt å gjera vald, å vanda det som dine hender laga, og lata ljoset ditt få skina yver gudlaust råd?
4Er augo dine manneaugo? Ser du som menneske plar sjå?
5Er dine dagar liksom dagane åt mennesket? Er dine år som mannsens dagar? -
6med di du leitar etter mi misgjerning og granskar etter syndi mi,
7endå du veit at eg er ikkje gudlaus, og at det ingen finst som bergar or di hand.
8Med dine hender hev du dana meg og skapt meg, heilt og i alle måtar, og so tyner du meg no!
9Kom i hug at du hev forma meg som leiret, og no let du meg verta mold att!
10Let du meg ikkje renna ut som mjølk og sidan stivna liksom ost?
11Du klædde meg med hud og kjøt, vov meg i hop med bein og senar.
12Du gav meg både liv og miskunn, di umsut verna um mi ånd.
13Og dette gøymde du i hjarta, eg veit du hadde det i tankar:
14Du vilde vakta på meg når eg synda, og ikkje gjeva til mitt brot;
15um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, fekk eg ikkje lyfta hovudet, mett som eg var av skam og med mi naud for augo;
16og lyfte det seg lel, so jaga du meg som ei løva, og fór uskynleg med meg att;
17du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18Kvi let du meg då koma ut or morslivet? Eg skulde fenge døytt fyrr noko auga såg meg;
19eg skulde vore som eg aldri hadde vore til; dei skulde bore meg frå morslivet til gravi.
20Er ikkje mine dagar få? - Gjev han heldt upp og let meg vera, so eg fekk ei liti gleda,
21fyrr eg gjeng burt og ikkje vender att, til myrkret og til daudeskuggelandet,
22eit land so myrkt som svarte natti, der daudeskugge og vanskipnad råder, der dagsljoset er som den myrke natti.