1En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lov, vend øret til ordene fra min munn!
2Jeg vil åpne min munn og tale i bilder, la gåter fra gammel tid strømme fram.
3Det vi har hørt og kjenner til, det våre fedre har fortalt oss,
4det skjuler vi ikke for deres barn. For neste slektsledd vil vi lovprise HERREN, hans velde og det underfulle han har gjort.
5Han satte opp lovbud i Jakob, ga en lov i Israel. Han påla våre fedre å gjøre den kjent for sine barn,
6så neste slektsledd, de barn som siden ble født, skulle lære loven å kjenne. De skulle stå fram og kunngjøre den for sine barn,
7så de kunne sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.
8De skulle ikke bli som sine fedre, en slekt som var trassig og opprørsk, en slekt som ikke gjorde hjertet fast og ikke var trofast mot Gud i sin ånd.
9Efraim-folket, væpnet med buer, snudde på stridens dag.
10De holdt ikke Guds pakt og nektet å følge hans lov.
11De glemte hans gjerninger, de underfulle verk han hadde vist dem.
12Han gjorde under for deres fedre i Egypt, på markene ved Soan.
13Han kløvde havet og førte dem over mens han lot vannet stå som en voll.
14Om dagen ledet han dem i en sky, hele natten i en lysende ild.
15Han kløvde klipper i ørkenen og lot dem drikke som fra det store dypet.
16Han lot bekker strømme fram av klippen, lot vannet renne ned som elver.
17Men de syndet stadig mot ham, de trosset Den høyeste i det tørre landet.
18De satte Gud på prøve i sitt hjerte da de krevde mat til seg selv.
19De talte mot Gud. De sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen?
20Vel slo han på klippen så vannet rant og bekkene flommet fram. Men kan han også skaffe brød eller sørge for kjøtt til sitt folk?»
21Da HERREN hørte det, ble han harm. En ild brøt ut mot Jakob, vrede reiste seg mot Israel
22fordi de ikke stolte på Gud og satte sin lit til hans frelse.
23Han befalte skyene i det høye og åpnet himmelens dører,
24han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen.
25Englebrød fikk menneskene spise. Gud sendte mat, og de ble mette.
26Han lot østavinden fare ut fra himmelen, førte sønnavinden fram ved sin makt.
27Han lot kjøtt regne ned over dem som støv, fugler så mange som havets sand.
28Midt i leiren lot han dem falle, rundt omkring teltene.
29De spiste seg mer enn mette, han ga dem alt de hadde lyst på.
30Men før de hadde snudd seg bort fra det, mens de fortsatt hadde mat i munnen,
31da reiste Guds vrede seg mot dem. De kraftigste blant dem drepte han, Israels unge menn tvang han i kne.
32Likevel fortsatte de å synde og stolte ikke på hans underfulle verk.
33Så lot han deres dager ende i et pust, deres leveår i redsel.
34Når han drepte, søkte de ham, de vendte om og lette etter Gud.
35De husket at Gud er deres klippe, at Gud, Den høyeste, er deres forløser.
36Likevel bedro de ham med munnen, de løy for ham med tungen.
37Hjertet holdt ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt.
38Men han var barmhjertig, han tilga synden og ødela dem ikke. Gang på gang holdt han vreden tilbake og slapp ikke all sin harme løs.
39Han husket at de var av kjøtt og blod, vind som farer av sted og ikke vender tilbake.
40Hvor ofte trosset de ham ikke i ørkenen! I ødemarken gjorde de ham sorg.
41Stadig satte de Gud på prøve og krenket Israels Hellige.
42De husket ikke at han grep inn den dagen han fridde dem fra fienden,
43da han viste sine tegn i Egypt, sine underfulle verk på markene ved Soan.
44Han gjorde elvene til blod, ingen kunne drikke av bekkene.
45Han sendte insekter som åt dem, og frosk som ødela.
46Han lot gresshoppen gnage opp avlingen, gresshoppesvermen fikk grøden.
47Han ødela vinstokkene med hagl og morbærtrærne med frost.
48Han sendte hagl over feet og ild over buskapen.
49Han sendte mot dem sin brennende vrede, harme, sinne og trengsel, engler ble sendt med ulykke.
50Han banet vei for sin vrede og sparte dem ikke for døden, men overga deres liv til pesten.
51Han slo alle førstefødte i Egypt, førstegrøden av kraften i Hams telt.
52Så lot han sitt folk dra ut som sauer, i ørkenen førte han dem som en flokk.
53Han ledet dem trygt, de fryktet ikke, havet skylte over fienden.
54Han førte dem til sitt hellige land, til fjellet hans høyre hånd hadde vunnet.
55Han drev folkeslag bort for dem. Han målte ut eiendom til dem med målesnor. Og han lot Israels stammer flytte inn i teltene.
56Men de utfordret og trosset Gud, Den høyeste, og holdt ikke hans bud.
57De trakk seg tilbake og var troløse som sine fedre, de sviktet, lik en bue som blir slakk.
58Med sine offerhauger gjorde de ham rasende, med avgudsbilder gjorde de ham sjalu.
59Gud hørte det og ble harm, han vraket Israel helt og fullt.
60Han oppga sin bolig i Sjilo, det teltet han bodde i blant mennesker.
61Han lot sin makt bli tatt til fange, ga sin glans i fiendens hånd.
62Han overga sitt folk til sverdet, han ble harm på sin eiendom.
63Ilden fortærte deres unge stridsmenn, jentene fikk ingen bryllupssang.
64Prestene deres falt for sverd, enkene fikk ikke gråte.
65Da våknet Herren lik en som har sovet, lik en stridsmann drukken av vin.
66Han slo motstanderne tilbake og ga dem evig skam.
67Han vraket Josefs telt, han valgte ikke ut Efraims stamme.
68Men Judas stamme valgte han, og Sion-fjellet, som han elsker.
69Han bygde sin helligdom lik den høye himmelen, lik jorden, som han grunnla for alltid.
70Han valgte ut David, fra sauekveen hentet han sin tjener.
71Han førte ham bort fra søyene så han skulle gjete Jakob, hans folk, og Israel, hans eiendom.
72Han gjette dem med et helt hjerte og ledet dem med kyndig hånd.