1Til korlederen. Etter Jedutun. Av Asaf. En salme.
2Jeg roper til Gud, jeg skriker. Jeg roper til Gud, og han hører meg.
3På nødens dag søker jeg Herren. Om natten strekker jeg hånden ut, den blir ikke trett. Min sjel lar seg ikke trøste.
4Jeg tenker på Gud og sukker, jeg grubler, og min ånd blir kraftløs. Sela
5Du holder øynene mine åpne, jeg er urolig, jeg kan ikke snakke.
6Jeg tenker på gamle dager og minnes fjerne år.
7Om natten tenker jeg på dette, hjertet grubler, ånden gransker.
8Vil Herren støte oss bort for alltid og ikke lenger vise godhet?
9Er hans miskunn slutt for evig, er ordet hans borte for alle slekter?
10Har Gud glemt å være nådig, har han lukket hjertet i vrede? Sela
11Jeg sier: «Dette plager meg: Den høyestes høyre hånd er ikke lenger den samme.»
12Jeg minnes HERRENS verk, minnes dine under fra gammel tid.
13Jeg grunner på alt du gjorde, og grubler over dine storverk.
14Gud, i hellighet går du fram. Hvem er en gud så stor som vår Gud?
15Du er den Gud som gjør under, blant folkene lar du din makt bli kjent.
16Med sterk arm løste du folket ditt ut, sønnene til Jakob og Josef. Sela
17Vannet så deg, Gud, vannet så deg og skalv, det store dypet ristet.
18Skyene øste ut vann, det tordnet fra tunge skyer, dine piler lynte fram og tilbake.
19Din tordenrøst rullet i stormen, lynene lyste opp verden. Jorden ristet og skalv.
20Din vei gikk gjennom sjøen, din sti gjennom veldige vann. Ingen kjente dine fotspor.
21Ved hånden til Moses og Aron førte du ditt folk som en flokk med sauer.