1Alef א [1] Gullet har mistet sin glans, det fine gullet er forandret! De hellige steinene ligger strødd på alle gatehjørner. Bet ב
2Sions utvalgte sønner, verdt sin vekt i gull, blir regnet som leirkar, et verk fra pottemakerens hånd! Gimel ג
3Selv sjakaler holder spenene fram, de lar ungene suge. Men folket, min datter, er blitt hjerteløst som strutsen i ørkenen. Dalet ד
4Spedbarna er tørste, tungen klistrer seg til ganen. Småbarna tigger om brød, men ingen gir dem en bit. He ה
5De som spiste lekre retter, faller om i gatene. De som ble fostret opp i skarlagen, kaster seg over dyngene. Waw ו
6Skylden til folket, min datter, er større enn synden i Sodoma, som brått ble ødelagt uten at noen hadde rørt henne. Zajin ז
7De innvidde i folket mitt var renere enn snø, mer skinnende enn melk. Kroppen deres var rødere enn koraller, lemmene var av safir. Het ח
8De er blitt svartere enn sot, en kjenner dem ikke igjen på gaten. Huden strammer seg om knoklene, den er blitt tørr som ved. Tet ט
9Bedre var det å falle for sverd enn å falle for sult, tæres bort og bli drept av åkrer uten grøde. Jod י
10Kjærlige kvinner koker barna sine, de er blitt maten deres. Folket, min datter, er knust. Kaf כ
11HERREN har øst av sin harme, tømt ut sin brennende vrede. Han har satt fyr på Sion, grunnvollene fortæres av ild. Lamed ל
12Ingen konge på jorden, ingen i hele verden trodde at en motstander eller fiende kunne komme inn gjennom Jerusalems porter. Mem מ
13Det hendte fordi profetene syndet og prestene førte skyld over seg. De lot blodet av rettferdige flyte i byen. Nun נ
14Blinde flakker de om i gatene, tilsølt med blod, ingen kan røre klærne deres. Samek ס
15«Av veien! Uren!» roper folk til dem. «Av veien! Ikke rør!» De flykter og flakker omkring. Alle folkeslag sier: «De får ikke bo her.» Pe פ
16HERREN selv har spredt dem, han vil ikke se dem lenger. De aktet ikke prestene og var ikke nådige mot de gamle. Ajin ע
17Vi holder ut, øynene blir såre, vi ser forgjeves etter hjelp. Vi har stått på vakt og speidet etter et folk som ikke kunne hjelpe. Tsade צ
18De voktet hvert skritt vi tok, vi kunne ikke gå på gatene våre. Enden var nær, vår tid var ute, ja, enden var kommet. Qof ק
19De som jaget oss, var raskere enn ørnene under himmelen. Over fjellene forfulgte de oss, i ørkenen lå de og lurte på oss. Resj ר
20HERRENS salvede, vår pust, ble fanget i gravene deres. Det var om ham vi sa: «I hans skygge skal vi leve blant folkene.» Sjin ש
21Fryd og gled deg, datter Edom, du som bor i landet Us. Men begeret kommer også til deg, du skal bli full og kle deg naken. Taw ת
22Din skyld er betalt, datter Sion, aldri mer vil han føre deg bort. Men din skyld, datter Edom, straffer han deg for, dine synder viser han fram.