1Min livskraft er brutt, mine dager tar ende, bare graven gjenstår.
2Spottere omgir meg, øyet må dvele ved deres motstand.
3Ta vare på mitt pant hos deg! Hvem ellers skulle gi meg håndslag?
4Du har stengt deres hjerte for innsikt og lar dem oppnå lite ære.
5En mann forteller venner om delingen av arven mens øynene til barna slukner.
6Han har gjort meg til et ordtak for folk, til en som de spytter i ansiktet.
7Mine øyne er sløvet av sorg, og lemmene er som en skygge.
8De rettskafne grøsser av slikt, den skyldfrie er opprørt over den ugudelige.
9Den rettferdige holder fast på sin vei, for rene hender gir større styrke.
10Men kom bare hit, alle sammen! Jeg finner ingen som er vis blant dere.
11Mine dager tar slutt, mine planer ligger knust, ja, mine innerste lengsler.
12De gjør natten til dag, sier lyset er nær selv om det er mørkt.
13Hva har jeg å håpe på? Dødsriket er min bolig, i mørket rer jeg min seng.
14Jeg roper til graven: «Du er min far!» og til krypet i jorden: «Min mor og søster!»
15Hvor er mitt håp? Hvem kan vel få øye på det?
16Går også håpet til dødsriket? Stiger vi sammen ned i støvet?