1Da tok Job til orde og sa:
2Jeg har hørt nok av dette; dere er elendige trøstere, alle sammen.
3Blir det ikke slutt på tomme ord? Hva driver deg til å svare?
4Jeg kunne også ha talt slik som dere hvis det var deres liv det gjaldt, og ikke mitt. Jeg kunne ha holdt fine taler og ristet på hodet av dere.
5Jeg ville satt mot i dere med munnen og lagt bånd på mine skjelvende lepper.
6Om jeg taler, blir min smerte ikke mindre. Om jeg holder opp, blir den ikke borte.
7Men nå har han gjort meg trett. Du utryddet alle som hørte meg til.
8Du grep meg, og det ble et vitnesbyrd mot meg. Min svakhet taler meg rett opp i ansiktet.
9Hans vrede river i stykker, han forfølger meg! Han skjærer tenner mot meg, min fiende dolker meg med blikket.
10De åpner gapet mot meg og slår meg hånlig på kinnet. Sammen går de mot meg.
11Gud har overgitt meg til onde mennesker, kastet meg i armene på lovløse.
12Jeg levde i fred, da ristet han meg, grep meg i nakken og slo meg i stykker. Han satte meg opp som skyteskive,
13hans piler kom imot meg fra alle kanter. Uten medynk gjennomboret han mine nyrer, gallen rant til jorden.
14Han flenget meg opp, sår på sår, stormet mot meg som en kriger.
15Sekk har jeg sydd til kroppen min, jeg har lagt min kraft i støvet.
16Ansiktet er rødt av gråt, det svartner for øynene,
17enda hendene ikke er merket av vold og min bønn er ren.
18Å, jord, skjul ikke mitt blod, legg ikke mitt skrik i grav!
19Fremdeles har jeg et vitne i himmelen, én i det høye som taler min sak.
20Mine venner spotter meg, i gråt vender jeg blikket til Gud.
21Måtte han gi en mann rett hos Gud og gi et menneske rett mot sin neste!
22For om få år må jeg vandre den stien som ikke fører tilbake.