1Mine øyne har sett alt, mine ører har hørt og forstått.
2Det dere vet, vet også jeg, jeg står ikke tilbake for dere.
3Likevel må jeg tale til Den veldige, jeg ønsker å gå i rette med Gud!
4Men dere smører løgnen utover, kvakksalvere er dere alle sammen.
5Om dere bare ville tie stille! Da kunne dere regnes for vise!
6Lytt til min forklaring, gi akt på mitt forsvar!
7Vil dere vitne for Gud med urett, tale hans sak med svik?
8Er det Gud dere tar parti for? Er det hans sak dere fører?
9Går det da godt når han ransaker dere? Kan dere narre ham slik man narrer mennesker?
10Nei, han ville refse dere strengt hvis dere tok parti i det skjulte.
11Skulle ikke hans velde skremme dere, hans skrekk falle over dere?
12Deres visdomsord er aske, og deres svar er av leire.
13Ti stille og la meg føre ordet, hva som enn skjer med meg!
14Jeg tygger på mitt eget kjøtt, jeg går med livet i hendene.
15Han vil drepe meg, jeg har intet håp, likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt.
16Kanskje blir dette min redning, for ingen ugudelig kan komme fram for ham.
17Lytt nøye til min tale, la min forklaring klinge i ørene!
18Se, jeg legger fram min sak, jeg vet at jeg har rett.
19Kan noen vinne en sak mot meg? Da vil jeg tie og dø.
20Skån meg bare for to ting, så slipper jeg å skjule meg for deg:
21Ta din hånd bort fra meg, og la ikke dine redsler skremme meg!
22Rop, så skal jeg svare, eller la meg tale, så svarer du!
23Hvor er min skyld og mine synder? Kunngjør mitt lovbrudd og min synd!
24Hvorfor skjuler du ansiktet og regner meg som din fiende?
25Vil du skremme et blad som blåser bort, forfølge et vissent halmstrå?
26Ditt klageskrift mot meg er bittert, du lar meg bøte for min ungdoms synder.
27Du setter mine føtter i blokken. Du vokter på alle mine stier, merker av hvert fotspor.
28Mennesket er som råte, det slites ut som møllspiste klær.