1Mennesket, født av en kvinne, lever kort og er fylt av uro.
2Det spirer som blomsten og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro.
3Likevel holder du øye med det, du stevner meg for din domstol.
4Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste.
5Når menneskets dager er fastsatt, når du har bestemt dets måneders tall, satt grensen det ikke kan bryte,
6vend da blikket bort og la det være, så kan det glede seg ved sine lånte dager.
7For et tre finnes håp: Blir det felt, vokser det opp igjen, det skal ikke mangle friske skudd.
8Om røttene i jorden blir gamle og stubben morkner i støvet,
9så spirer det igjen ved eimen av vann, setter skudd som et nyplantet tre.
10Men når mannen dør, er det ute med ham; når mennesket går bort, hvor er det da?
11Slik vannet forsvinner fra sjøen, slik elven minker og tørker ut,
12slik ligger mannen og reiser seg ikke. Han våkner ikke om så himmelen forgår, han står ikke opp fra søvnen.
13Om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede er over, sette en frist og så igjen huske på meg!
14Kunne en mann som døde, få liv igjen, da skulle jeg holde ut i striden helt til det kom avløsning for meg.
15Da kunne du rope, og jeg ville svare, for du lengtet etter dine henders verk.
16Da ville du telle mine skritt uten å vokte på min synd.
17Mine lovbrudd var buntet sammen med segl, et dekke dro du over min skyld.
18Men nei: Som fjellet faller og forvitrer, slik klippen viker fra sin plass,
19slik vannet huler ut steinen og regnskurer skyller jordsmonnet bort, slik gjør du ende på menneskets håp.
20Du overmanner ham for alltid, og han må gå bort. Du sender ham vekk med fordreid ansikt.
21Barna hans får ære, men han vet det ikke; det går dem dårlig, men han aner det ikke;
22så stor smerte har han i kroppen, så stor sorg har han i livet.