1Da tok Job til orde og sa:
2Ja, dere snakker som folk flest, med dere dør nok visdommen ut!
3Men også jeg har forstand, jeg står ikke tilbake for dere. Hvem kjenner ikke til alt dette?
4Jeg er til latter for mine venner, jeg som ropte til Gud og fikk svar, til latter, jeg som er rettferdig og from!
5«Glem ulykken», tenker den sorgløse, «den rammer bare ham som snubler.»
6Teltene til voldsmenn får stå i fred; trygge er de som utfordrer Gud og tror de har ham i sin hule hånd.
7Spør bare dyrene, og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen, og de skal opplyse deg.
8Snakk med jorden, og den skal lære deg, fiskene i havet skal fortelle.
9Hvem av disse har ikke forstått at HERRENS hånd har laget dette?
10Han har hver levende skapning i sin hånd, og ånden til hvert menneske.
11Prøver ikke øret det som blir sagt? Ganen smaker da på maten?
12Med alderdom kommer visdom, et langt liv gir innsikt.
13Hos Gud er visdom og styrke, råd og forstand.
14Når han river ned, bygger ingen opp; når han lukker for en mann, kan ingen åpne.
15Når han stenger for vannet, blir det tørke, og når han åpner, skylles jorden bort.
16Hos ham er styrke og innsikt. Den som farer vill, og den som fører vill, tilhører ham.
17Han viser rådgivere barføtte bort, dommere gjør han til dårer.
18Han løser kongers lenker og binder beltet om dem.
19Han fører prester barføtte bort, styrter de sterke ned.
20Han lar de betrodde miste munn og mæle, tar dømmekraften fra de eldste.
21Han øser skam over stormenn og tar våpenbeltet av de sterke.
22Han avdekker mørkets dyp, trekker dødsskyggen fram i lyset.
23Han lar folkeslag vokse, og han gjør ende på dem, han sprer folkene, og han leder dem.
24Han tar vettet fra lederne for folket i landet og fører dem vill i veiløst øde.
25De famler i mørke uten lys, han lar dem gå seg bort som drukne menn.