1Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:
2Må ikke en slik ordflom få svar så ikke pratmakeren får rett?
3Ditt tomme snakk gjør folk tause. Du spotter uten skam.
4Du sier: «Min lærdom er rett. Ren er jeg i dine øyne.»
5Bare Gud ville tale og åpne leppene mot deg!
6Da ville han fortelle deg visdommens hemmeligheter og gi deg dobbel innsikt: Vit at Gud lar din skyld bli glemt.
7Kan vel du måle Gud, kan du kjenne Den veldiges grenser?
8Høyere enn himmelen — hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket — hva vet vel du?
9Lengre enn jorden, bredere enn havet.
10Om han drar fram, sperrer inne og kaller sammen, hvem kan hindre ham?
11Han kjenner løgnerne. Kan han vel se urett uten å legge merke til det?
12Kan en tomskalle få forstand? Kan et villesel fødes som menneske?
13Om ditt hjerte er fast, så bre hendene ut mot ham.
14Om det er urett i din hånd, så vis uretten bort; la ikke ondskap bo i dine telt.
15Da kan du skyldfri løfte ditt hode, helstøpt og uten frykt.
16For du skal glemme lidelsen, huske den som vann som rant forbi.
17Da står livet høyere enn middagssolen. Mørket blir som en morgen.
18Du er tillitsfull, for det er håp. Du er beskyttet og kan trygt legge deg.
19Ingen skremmer deg når du går til ro. Mange vil søke din gunst.
20Men de lovløses øyne slukner. De er ute av stand til å flykte, deres eneste håp er å få ånde ut.