1Jeg avskyr mitt eget liv. Nå gir jeg min klage fritt løp, vil tale med bittert sinn.
2Jeg sier til Gud: Ikke døm meg skyldig! La meg få vite hvorfor du fører sak mot meg!
3Har du glede av å undertrykke, av å vrake dine henders verk, mens du lar solen gå opp over de urettferdiges planer?
4Har du øyne som et menneske, ser du slik skapninger ser?
5Er dine dager som menneskets dager og dine leveår som mannens år?
6For du spør etter min skyld og leter etter min synd,
7selv om du vet at jeg ikke er skyldig. Ingen kan berges fra din hånd.
8Din hånd formet og laget meg, men nå angrer du og utsletter meg!
9Husk, du laget meg av leire, og nå lar du meg vende tilbake til støv!
10Du helte meg opp som melk og lot meg størkne som ost.
11Du kledde meg med hud og kjøtt, med knokler og sener vevde du meg.
12Du ga meg liv og alt som godt er, du vernet og voktet min livskraft.
13Men dette gjemte du i ditt hjerte, dette vet jeg du hadde i sinne:
14Om jeg synder, vokter du på meg og vil ikke frikjenne meg for skyld.
15Er jeg skyldig, så ve meg! Og selv om jeg har rett, kan jeg ikke løfte hodet; jeg er mett av skam og har nok av nød.
16Står jeg likevel oppreist, jager du meg som en løve, igjen og igjen handler du underlig mot meg.
17Du finner nye vitner mot meg, viser meg økende uvilje og sender hær etter hær mot meg.
18Hvorfor hjalp du meg ut fra mors liv? Var jeg bare død før noe øye fikk se meg!
19Da var jeg som om jeg aldri var til, båret fra mors liv til graven.
20Så få mine levedager er! Kan han ikke la meg være, så får jeg litt glede
21før jeg går bort til landet med mørke og dødsskygge og aldri vender tilbake,
22et land så dystert som det svarteste mørke, der det rår dødsskygge, ikke orden, der lyset er som mørket.