1Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulons land og Naftalis land. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien til havet, landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea.
2Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.
3Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt som en gleder seg over kornhøsten, som en jubler når krigsbytte deles.
4For åket som tynget, stokken over skuldrene og staven til slavedriveren har du brutt i stykker som på Midjans dag.
5Ja, hver støvel som trampet, og hver kappe tilsølt med blod skal brennes og bli til føde for ilden.
6For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.
7Så skal herreveldet være stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og for alltid. HERREN over hærskarene skal gjøre dette i sin brennende iver.
8Et ord har Herren sendt mot Jakob, det har slått ned i Israel.
9Og de har fått kjenne det, hele folket, Efraim og de som bor i Samaria, de som stolte og hovmodige sa:
10«Teglsteiner har falt, vi bygger opp igjen med tilhugget stein. Morbærtrær er felt, vi planter sedertrær i stedet.»
11Da ga HERREN motstanderen deres, Resin, makt over dem og hisset opp fiendene deres,
12arameerne fra øst og filisterne fra vest. De fortærte Israel med vidåpen munn. Men harmen hans har ikke lagt seg med dette, hånden er fremdeles løftet.
13Men folket vendte ikke om til ham som slo det, de søkte ikke HERREN over hærskarene.
14Da hogg HERREN av Israel både hode og hale, palmegrein og siv på én dag.
15Den eldste og den fornemme er hodet, halen er profeten som lærer bort løgn.
16De som ledet dette folket, førte dem vill, de som skulle ledes, ble villedet.
17Derfor sparte ikke Herren de unge mennene deres, mot farløse og enker var han ikke barmhjertig. For alle var ugudelige og onde, hver munn talte dårskap. Men harmen hans har ikke lagt seg med dette, hånden er fremdeles løftet.
18Ja, uretten brant som en ild og fortærte torn og tistel, den satte tetteste skogen i brann, røyken steg høyt til værs.
19Landet er satt i brann fordi HERREN over hærskarene er harm, og folket er blitt til føde for ilden. Det er ingen som sparer sin bror.
20De bet til høyre, men var sultne, og åt til venstre, men ble ikke mette. Hver mann eter sin neste,
21Manasse eter Efraim, og Efraim eter Manasse. Sammen går de mot Juda. Men harmen hans har ikke lagt seg med dette, hånden er fremdeles løftet.