1Ve dem som gir urettferdige påbud og skriver undertrykkende forskrifter,
2driver fattige bort fra domstolen og tar retten fra de hjelpeløse i folket mitt, gjør enker til sitt bytte, og plyndrer farløse.
3Men hva vil dere gjøre på oppgjørsdagen, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Hvem flykter dere til for å få hjelp, og hvor vil dere gjøre av rikdommen deres
4uten å måtte knele blant fanger eller falle blant drepte? Men harmen hans har ikke lagt seg med dette, hånden er fremdeles løftet.
5Ve Assur, min vredes ris! Stokken de har i hånden, er min harme.
6Jeg sender ham mot et ugudelig folk, byr ham fare mot folket jeg er harm på, for å plyndre og røve, ta bytte og rov og tråkke det ned som avfall i gaten.
7Men det er ikke slik han mener det og ikke slik hans hjerte tenker det, for han vil ødelegge og utrydde mange folkeslag.
8Han sier: «Er ikke mine stormenn konger alle sammen?
9Er ikke Kalno som Karkemisj, Hamat som Arpad, Samaria som Damaskus?
10Når min hånd har nådd til avgudenes riker, hvor gudebildene overgår dem i Jerusalem og Samaria,
11skulle jeg ikke da kunne gjøre det samme med Jerusalem og gudebildene hennes som jeg gjorde med Samaria og hennes guder?»
12Men det skal skje: Når Herren har fullført hele sitt verk på Sion-fjellet og i Jerusalem, da krever jeg kongen av Assur til regnskap for frukten av hans hovmodige hjerte og glimtet i hans stolte øyne.
13For han har sagt: «Dette har jeg gjort med min sterke hånd og i min visdom, for jeg er klok. Jeg flyttet folkenes grenser og plyndret skattene deres, med makt har jeg drevet innbyggerne ut.
14Min hånd fant folkenes rikdom som den finner et fuglerede, og slik en samler forlatte egg, har jeg samlet alle jordens riker. Det var ingen som rørte en vinge eller åpnet nebbet og pep.»
15Kan øksen briske seg mot den som hugger, setter sagen seg over den som sager? Som om staven skulle svinge ham som løfter den, og stokken løfte ham som ikke er av tre!
16Derfor skal Herren, hærskarenes HERRE, gjøre de kraftige karene hans magre. Under all hans prakt skal det tennes en ild, en brennende ild.
17Israels lys skal bli til en ild og hans Hellige til en flamme, som brenner og fortærer både torn og tistel på en eneste dag.
18I hans herlige skoger og hager skal den gjøre ende på sjel og kropp, det skal gå som når en syk tæres bort.
19Så liten blir resten av trær i skogen at en smågutt kan skrive opp tallet.
20Den dagen skal resten av Israel og de som slapp unna i Jakobs hus, ikke lenger støtte seg til ham som slo dem, men de skal støtte seg i troskap til HERREN, Israels Hellige.
21En rest skal vende om til den veldige Gud, en rest av Jakob.
22For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt, med rettferd strømmer den på.
23For Herren, hærskarenes GUD, fullfører utslettelsen som er fastsatt over hele jorden.
24Derfor, så sier Herren, hærskarenes GUD: Mitt folk, du som bor på Sion, vær ikke redd for Assur når han slår deg med stokken og løfter staven sin over deg, slik de gjorde i Egypt.
25Om bare en liten stund er det slutt på min harme, min vrede gjør ende på dem.
26Da skal HERREN over hærskarene svinge svepen over ham, som da han slo Midjan ved Oreb-berget. Han skal løfte staven over havet, slik han gjorde i Egypt.
27Den dagen skal det skje at byrden tas bort fra skulderen din og åket fra nakken din. Så velfødd blir du at åket brister.
28Han er kommet over Ajjat og har dratt forbi Migron. I Mikmas lagrer han utstyr.
29De har gått gjennom skaret. «I Geba slår vi leir for natten!» Rama skjelver, Sauls Gibea har flyktet.
30Skrik høyt, du Gallims datter! Lytt, Laisja! Svar, Anatot!
31Madmena har kommet seg unna, de som bor i Gebim, har berget seg.
32Allerede i dag vil han stå i Nob. Han svinger hånden mot fjellet til datter Sion, Jerusalems høyde.
33Se, Herren, hærskarenes HERRE, hugger greinene av med voldsom kraft. Høyvokste trær blir felt, høye stammer skal falle.
34Tetteste skogen skal hugges ned med øks, Libanon skal falle for Den veldige.