1Ville du bare flerre himmelen og stige ned så fjellene dirret for deg, som når ilden setter fyr på kvistene, som når ilden får vannet til å koke, for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn! Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt
2når du gjorde skremmende gjerninger vi ikke ventet, og steg ned så fjellene dirret for deg.
3Aldri har noen hørt eller lyttet til, aldri har noe øye sett noen annen gud enn deg som kan gjøre slikt for dem som venter på ham.
4Du møter den som er glad og gjør rett, de som husker deg og går dine veier. Se, du ble harm når vi syndet i gamle dager, men vi ble frelst.
5Alle ble vi som urene, all vår rettferd som urent tøy. Vi visnet alle som løv, vår skyld tar oss bort som en vind.
6Det er ingen som kaller på ditt navn, som våkner opp og holder fast ved deg. For du har skjult ansiktet for oss og overgitt oss til vår skyld.
7Men nå, HERRE, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd.
8HERRE, vær ikke harm, husk ikke vår skyld for alltid! Se nå hit, alle er vi ditt folk!
9Dine hellige byer er blitt til ørken, Sion er blitt en ørken og Jerusalem en ødemark.
10Vårt hellige og herlige tempel, der fedrene våre lovet deg, har ilden svidd av. Alt vi var glad i, er lagt i ruiner.
11Kan du tåle dette, HERRE, tie og ydmyke oss så dypt?