1Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!» til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn.
2Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk fram etter sine egne tanker på veier som ikke var gode.
3Alltid gjør folket meg rasende like opp i ansiktet. De ofrer slaktoffer i hagene og brenner røykoffer på teglstein.
4De holder til i gravene og overnatter på skjulte steder. De spiser svinekjøtt og koker suppe på urent offerkjøtt.
5De sier: «Hold deg unna, kom ikke nær meg, for jeg er hellig for deg!» Slike er røyk i nesen på meg, en ild som brenner hele dagen.
6Se, det er skrevet opp foran meg. Jeg vil ikke tie før jeg har gjort gjengjeld. Jeg skal gjengjelde dem rett i fanget,
7både for deres egne og for fedrenes synder, sier HERREN. De brente røykoffer på fjellene og vanæret meg på haugene. Jeg skal måle opp det de før har gjort, og sende det rett i fanget på dem.
8Så sier HERREN: Så lenge det finnes saft i druene, heter det: «Ødelegg dem ikke, for det er velsignelse i dem.» Slik skal jeg gjøre for mine tjeneres skyld, jeg skal ikke ødelegge alt.
9Jeg lar en ætt gå ut fra Jakob, fra Juda en som skal arve mine fjell. Mine utvalgte skal ta landet i eie, og mine tjenere skal bo der.
10Da skal Saron bli et sted der småfe beiter og Akor-dalen et sted der storfe hviler, for mitt folk som søker meg.
11Men dere som har forlatt HERREN og glemt mitt hellige fjell, som dekker bord for Gad og skjenker krydret vin for Meni,
12dere overgir jeg til sverdet, alle skal dere bøye kne for å bli slaktet. For jeg ropte, men dere svarte ikke, jeg talte, men dere hørte ikke. Dere gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke ville.
13Derfor sier Herren GUD: Se, mine tjenere skal spise, men dere skal sulte. Se, mine tjenere skal drikke, men dere skal tørste. Se, mine tjenere skal glede seg, men dere skal skamme dere.
14Se, mine tjenere skal juble av hjertens lyst, men dere skal skrike av hjertesorg og klage av en sønderbrutt ånd.
15Det navnet dere etterlater dere, skal mine utvalgte bruke som forbannelse: «Måtte Herren GUD la deg dø!» Men tjenerne sine skal han kalle med et annet navn.
16Den som velsigner seg i landet, skal velsigne seg ved den trofaste Gud, og den som sverger i landet, skal sverge ved den trofaste Gud. For nå er de første trengslene glemt, ja, de er skjult for mine øyne.
17Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem.
18Gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem om til fryd og folket der til glede.
19Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen.
20Der skal det ikke lenger finnes spedbarn som bare blir noen dager gamle, eller gamle som ikke når sine dagers fulle mål. Ung er den som dør hundre år gammel, den som ikke blir hundre, må være forbannet.
21De skal bygge hus og selv bo i dem, plante vinmarker og selv spise frukten.
22De skal ikke bygge så andre får bo og ikke plante så andre får spise. Så gamle som trærne skal folket mitt bli, mine utvalgte skal selv få slite ut det de har laget med egne hender.
23De skal ikke streve til ingen nytte og ikke føde til brå død. For de er en ætt velsignet av HERREN, de skal ha etterkommere hos seg.
24Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, vil jeg høre.
25Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, men slangen skal ha støv til mat. Det finnes ikke ondskap eller ødeleggelse på hele mitt hellige fjell, sier HERREN.