1Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har lagt min Ånd på ham, han skal føre retten ut til folkeslagene.
2Han skriker ikke og roper ikke, hans røst høres ikke i gatene.
3Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.
4Han skal ikke slukne og ikke knekkes før han har satt retten igjennom på jorden. Fjerne kyster venter på hans lov.
5Så sier Gud HERREN, som skapte himmelen og spente den ut, som bredte ut jorden og alt som spirer der, som gir pust til folket på jorden og ånd til dem som ferdes der:
6Jeg, HERREN, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene
7for å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.
8Jeg er HERREN, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre, min lovsang ikke til gudebilder.
9De første ting, se, de er kommet. Nå forteller jeg noe nytt. Før det spirer fram, får dere høre om det.
10Syng for HERREN en ny sang, en lovsang for ham fra jordens ender, dere som ferdes på havet, og alt som fyller det, dere kyster og alle som bor der!
11Ørkenen og byene der skal stemme i, landsbyene der Kedar bor. De som bor i Sela, skal juble, de skal rope fra fjelltoppene.
12De skal gi HERREN ære, forkynne hans pris på kystene.
13HERREN drar ut som en helt, som en kriger vekker han sin stridslyst, han roper, ja, lar hærrop runge, han viser sin styrke for fiendene:
14Jeg har vært taus i lange tider, har tidd og holdt meg tilbake. Nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg stønner og snapper etter pusten.
15Jeg gjør fjell og hauger øde og tørker ut alt grønt på dem. Elver gjør jeg til tørt land, sjøer tørker jeg ut.
16Jeg fører de blinde på en vei de ikke kjenner, på stier de ikke kjenner, leder jeg dem. Jeg gjør mørket foran dem til lys og ulendt mark til slette. Dette er det jeg vil gjøre, og jeg skal ikke la det være.
17Med skam må de vike tilbake, de som stoler på gudebilder, de som sier til støpte bilder: «Dere er våre guder.»
18Hør, dere døve! Dere blinde, løft blikket og se!
19Hvem er blind, om ikke min tjener, hvem er døv som budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min utsending, like blind som HERRENS tjener?
20Du ser mye, men enser det ikke. Han har åpne ører, men hører ikke.
21HERREN ville for sin rettferds skyld gjøre loven stor og herlig.
22Men dette er et ranet og plyndret folk. Alle er lenket i fangehull, bortgjemt i fengsler. De ble ranet, og ingen berget dem, de ble plyndret, og ingen sa: «Gi tilbake!»
23Hvem av dere vil høre på dette, lytte og lyde i fremtiden?
24Hvem overga Jakob til plyndring og Israel til ransmenn? Var det ikke HERREN, han som vi syndet mot? De ville ikke gå på hans veier og ikke lyde hans lov.
25Så øste han ut sin brennende vrede og krigens redsel over ham. Det flammet omkring ham, men han skjønte det ikke, det brente ham, men han brydde seg ikke om det.