1Vær stille for meg, dere kyster! Folkene skal få ny kraft. La dem komme nær og så tale sin sak. La oss sammen gå fram for retten.
2Hvem har vakt opp fra øst ham som møtes av seier hvor han går? Hvem gir folkeslag over til ham og lar ham undertrykke konger? Hans sverd gjør dem til støv, hans bue gjør dem til halm som blåser bort.
3Han forfølger dem, går uskadd fram, foten er nesten ikke nær veien.
4Hvem har utført og gjort dette? Han som fra begynnelsen kalte slektene fram. Jeg, HERREN, er den første, og jeg er hos de siste. Jeg er Han.
5Kystene ser det og frykter, jordens ender skjelver. De er nær, de kommer.
6Den ene hjelper den andre, til hverandre sier de: «Vær sterk!»
7Treskjæreren styrker gullsmeden, og blikkenslageren styrker smeden ved ambolten. Han sier om loddingen: «Den er god», og styrker den med nagler så den står fast.
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn,
9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.»
10Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.
11Se, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. De blir til intet og går til grunne, de som går i rette med deg.
12Du skal lete, men ikke finne noen som er i strid med deg. Til intet og ingenting blir de som er i krig med deg.
13For jeg er HERREN din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»
14Vær ikke redd, Jakob, du vesle mark, og dere, Israels menn! Jeg hjelper deg, sier HERREN. Israels Hellige løser deg ut.
15Se, jeg gjør deg til en treskeslede, skarp og ny, med mange tagger! Du skal treske fjell til støv og gjøre hauger til agner.
16Du skal kaste dem i været så vinden tar dem og stormen sprer dem. Men du, du skal juble i HERREN og være stolt over Israels Hellige.
17De hjelpeløse og fattige leter forgjeves etter vann, tungen tørker ut av tørst. Jeg er HERREN, jeg skal svare dem, jeg er Israels Gud, jeg skal ikke forlate dem.
18Jeg åpner elver på snaue høyder og kilder midt i dalene. Jeg gjør ørken til innsjø og tørt land til oppkomme.
19Jeg planter sedrer i ørkenen, akasie, myrt og oliventrær. Jeg setter sypress i ødemarken sammen med gran og buksbom
20så de kan se og vite, legge merke til og sammen forstå at HERRENS hånd har gjort det, og at Israels Hellige har skapt det.
21Kom og legg saken fram! sier HERREN. Kom med bevisene! sier Jakobs konge.
22La dem komme og fortelle oss hva som skal skje. Fortell oss om de første ting så vi kan legge merke til dem og vite hvordan det ender! Eller la oss få høre hva som skal komme.
23Fortell om fremtidstegnene så vi kan vite at dere er guder! Gjør bare noe, godt eller ondt, så vi sammen kan se det og bli redde!
24Se, dere er mindre enn intet, og det dere gjør, er mindre enn ingenting. Avskyelig er det å velge dere.
25Jeg har vekket opp en fra nord, og han er kommet. Fra soloppgangen skal han påkalle mitt navn. Han tramper stattholdere ned som søle slik pottemakeren tramper leire.
26Hvem kunngjorde dette fra begynnelsen så vi kunne vite det, fra gammel tid så vi kunne si: «Det er rett»? Ingen fortalte det, ingen gjorde det kjent, ingen har hørt et ord fra dere.
27Jeg er den første som sier til Sion: «Se, der er de!» og sender gledesbud til Jerusalem.
28Jeg ser etter, men det finnes ingen, ikke én av dem som kan gi råd så jeg kunne spørre dem og få svar.
29Nei, alle er intet, og det de gjør, er ingenting. Vind og tomhet er deres støpte bilder.