1Men HERREN skal forbarme seg over Jakob og igjen velge ut Israel og la dem få bo i sitt land. Fremmede skal slutte seg til dem og holde seg til Jakobs hus.
2Folkeslag skal ta dem og føre dem hjem, og i HERRENS land skal Israels hus gjøre dem til sin eiendom, til slaver og slavekvinner. Fangevokterne skal bli deres fanger, og de skal herske over sine undertrykkere.
3Den dagen HERREN lar deg hvile fra ditt strev og din uro og det harde slavearbeidet som ble lagt på deg,
4skal du stemme i denne spottevisen om kongen av Babel: Det er ute med undertrykkeren, ute med tyranniet.
5HERREN har brukket staven til de lovløse, herskernes septer,
6som slo folkeslag i harme, slo uten stans, som hersket over folk i vrede, forfulgte uten nåde.
7Hele jorden hviler i ro, folk bryter ut i jubel.
8Selv sypressene og sedrene på Libanon jubler for din skyld: «Etter at du falt, kommer ingen opp og feller oss.»
9Dødsriket der nede rister når du kommer. For din skyld vekker det dødningene, alle som hersket på jorden, og får kongene over alle folkeslag til å reise seg fra sine troner.
10Alle tar de til orde og sier til deg: «Så er også du blitt svak, du er blitt som en av oss.»
11Du som var så stolt, er støtt ned til dødsriket med klangen av dine harper. En seng av ormer er redd opp for deg, og mark skal være ditt teppe.
12Du har falt fra himmelen, du morgenstjerne, morgenrødens sønn! Du er slengt til jorden, du som seiret over folkeslag.
13Det var du som sa i ditt hjerte: «Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord.
14Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste.»
15Men til dødsriket er du støtt ned, lengst ned i den dypeste hulen.
16De som ser deg, stirrer på deg, ser grundig på deg: «Er dette den mannen som fikk jorden til å riste og kongerikene til å skjelve,
17som gjorde verden til en ørken og la byene i grus, som aldri lot fanger vende hjem?»
18Alle folkenes konger hviler med heder, hver i sitt hus.
19Men du er slengt bort og uten grav, en forkastet spire, dekket av drepte som er gjennomboret av sverd og kastet ned i steinhulen som et nedtråkket lik.
20Du får ikke komme i grav slik som de, for landet ditt har du ødelagt, folket ditt har du slått i hjel. Den slekten som handler ondt, skal aldri mer nevnes.
21Gjør slaktebenken klar til barna på grunn av fedrenes synd! De skal ikke stå opp og erobre jorden og fylle verden med byer.
22Jeg vil stå opp mot dem, sier HERREN over hærskarene. Jeg vil utslette Babels navn og rest, både barn og etterkommere, sier HERREN.
23Jeg skal gjøre byen til en sump der hegrer holder til. Jeg skal feie den bort med en kost som legger øde, sier HERREN over hærskarene.
24HERREN over hærskarene har sverget: Sannelig, som jeg har tenkt, skal det bli, og det jeg har bestemt, skal skje.
25Jeg vil knuse Assur i mitt land og tråkke ham ned på mine fjell. Hans åk skal tas av dem og byrden tas bort fra deres skulder.
26Dette er planen som er lagt for hele jorden, og dette er hånden som er rakt ut mot alle folkeslag.
27Når HERREN over hærskarene har en plan, hvem kan hindre den? Når hans hånd er rakt ut, hvem kan vende den bort?
28I det året kong Ahas døde, kom dette budskapet:
29Gled deg ikke, du Filisterland, over at staven som slo deg, er brukket. For av slangens røtter kommer en giftig orm, og frukten blir en flygende seraf.
30Svake skal beite på min eng, trygt skal fattige slå seg ned. Men jeg skal drepe din rot med sult, og din rest skal bli slått i hjel.
31Hyl, du port, og skrik, du by, skjelv, hele du Filisterland! For det kommer en røyk fra nord, og ingen bryter ut av fiendens rekker.
32Hvilket svar skal folkets sendebud få? At HERREN har grunnlagt Sion, og der skal de hjelpeløse i folket hans finne tilflukt.