1Budskap om Moab. I en natt av vold gikk Ar-Moab til grunne. I en natt av vold gikk Kir-Moab til grunne.
2De går opp til tempelet, Dibon går til offerhaugene for å gråte. Moab sørger over Nebo og Medeba. Hvert hode er snauklipt, alt skjegg er raket av.
3I gatene går de kledd i sekkestrie, på tak og torg sørger alle, tårene renner.
4Hesjbon og Elale klager, skrikene høres helt til Jahas. Derfor roper Moabs krigere, de skjelver og mister motet.
5Mitt hjerte klager over Moab. De flykter til Soar og Eglat-Sjelisjia, gråtende går de opp bakkene til Luhit, på veien til Horonajim klager de høyt over sammenbruddet.
6For Nimrim-vannet blir til ørkenland, gresset tørker bort, engen visner, det finnes ikke noe som er grønt.
7Derfor tar de det som er igjen, det de har tatt vare på, og bærer det over Arabim-bekken.
8Ja, klageropet går rundt om i Moabs land, skriket når Eglajim, skriket når Beer-Elim.
9For Dimons vann er fullt av blod, og enda sender jeg mer mot Dimon: løver mot dem som slapp unna fra Moab, og mot dem som er igjen i landet.