1Igjen så jeg alle de undertrykte, de som lider urett under solen. Se, de undertrykte gråt, og det var ingen som trøstet. Undertrykkernes hånd slo dem, og det var ingen som trøstet.
2Da sa jeg: De døde er lykkeligere enn de levende, de har det bedre enn de som ennå lever.
3Men heldigere enn begge er de som aldri har levd og sett det onde som blir gjort under solen.
4Jeg så at alt strev og all dyktighet kommer av at den ene misunner den andre. Også dette er forgjeves, det er som å gjete vinden.
5Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt.
6Bedre med en håndfull ro enn begge hender fulle av strev. Det er som å gjete vinden.
7Igjen så jeg på det som er forgjeves under solen:
8En mann kan stå helt alene, uten både sønn og bror, og likevel er det ingen ende på alt hans strev; øynene hans blir ikke mette av rikdom. «Hvem er det da jeg strever for så jeg nekter meg selv alt godt?» Også dette er forgjeves og et ondt slit.
9Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev.
10For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.
11Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?
12Om én blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort.
13Det er bedre med en fattig unggutt som er klok, enn en gammel konge som er dum og ikke lenger har vett til å la seg advare.
14En som kom ut av fengselet, ble tatt til konge. Men ennå mens han regjerte, ble det født en fattig gutt.
15Jeg så hvordan alle mennesker som vandret omkring under solen, sluttet seg til denne nye som skulle ta kongens plass.
16Det var ingen ende på alt folket som han ble fører for. Men heller ikke han ble til glede for dem som kommer etter. Også dette er forgjeves, som å gjete vinden.
17Vokt din fot når du går til Guds hus! Det er bedre å komme dit for å lytte enn å bære fram offer slik dårer gjør; de vet ikke annet enn å gjøre det onde.