Ecclesiastes 3— N11BM

¹Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:

²en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp,

³en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge,

⁴en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse,

⁵en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,

⁶en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste,

⁷en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale,

⁸en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.

⁹Hva har den som arbeider, igjen for alt sitt strev?

¹⁰Jeg så det vonde strevet som Gud har gitt menneskene.

¹¹Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt.

¹²Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet.

¹³For når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt av Gud.

¹⁴Jeg skjønte at alt Gud gjør, står gjennom alle tider. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har gjort det slik for at menneskene skal ha ærefrykt for ham.

¹⁵Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.

¹⁶Videre så jeg under solen: På rettens sted rådde uretten, der rettferd skulle råde, rådde uretten.

¹⁷Da sa jeg i mitt hjerte: Det er Gud som skal dømme den som gjør rett og den som gjør urett. Ja, han har fastsatt en tid for alle ting og for alt som blir gjort.

¹⁸Jeg sa i mitt hjerte om menneskene: Gud prøver dem så de selv kan se at de er som dyr.

¹⁹For det går mennesket som det går dyrene, den ene som den andre: Begge skal dø, samme livsånde har de alle. Mennesket har ingen fortrinn framfor dyrene. For alt er forgjengelig.

²⁰Alle går til det samme sted. Alle er kommet av støv og skal bli til støv igjen.

²¹Hvem vet om menneskers ånd stiger opp, mens dyrenes ånd synker til jorden?

²²Jeg så at ingen ting er bedre enn at mennesket finner glede i sine gjerninger; dette er den lodd det har fått. For hvem lar mennesket se det som siden skal komme?