1Ve de sorgløse på Sion og de trygge på Samarias fjell, de gjeveste av det fremste folkeslaget, de som Israels hus vender seg til.
2Dra til Kalne og se, gå derfra til Hamat-Rabba og dra ned til Gat i Filisterland! Er dere bedre enn disse rikene? Har de et større område enn dere?
3Dere vil jage ulykkesdagen bort, men setter vold i høysetet.
4De ligger på elfenbensbenker og strekker seg på divaner, de spiser lam fra saueflokken og gjøkalver fra buskapen.
5De skråler til harpespill som om de var David, og regner instrumentene hans for sine.
6De drikker vin av offerskåler og smører seg med den fineste olje, men lider ikke under Josefs sammenbrudd.
7Derfor skal de nå drives i eksil, fremst blant de bortførte. Da blir det slutt på festsamlingene der de ligger og drar seg.
8Herren GUD har sverget ved seg selv, sier HERREN, hærskarenes Gud: Jeg avskyr Jakobs stolthet og hater borgene der. Jeg utleverer byen og alt som er i den.
9Er det ti overlevende i et hus, skal de dø.
10Når en venn eller slektning bærer knoklene ut av huset, spør han den som er innerst i huset: «Er det flere igjen hos deg?» Og han svarer: «Ingen.» Da sier han: «Hysj!» for HERRENS navn må ikke nevnes.
11Se, HERREN befaler, han slår det store huset i stykker og det lille huset i biter.
12Løper vel hester opp bratte fjellet, pløyer man det med okser? Men dere gjør retten om til gift og rettferds frukt til malurt.
13Dere gleder dere over Lo-Dabar og sier: «Sannelig, med vår egen kraft tok vi Karnajim.»
14Se, nå reiser jeg et folk mot deg, Israels hus, sier HERREN, hærskarenes Gud. De skal undertrykke dere fra Lebo-Hamat til Araba-bekken.