1En læresalme av Asaf. itt folk, legg øret til Min lov! Bøy ørene til ordene fra Min munn!
2Jeg vil åpne Min munn med en lignelse. Jeg vil framføre gåtefull tale fra fortiden.
3Det som vi har hørt og kjent, og våre fedre har fortalt oss,
4det vil vi ikke skjule for deres barn, men for den kommende slekt forkynner vi Herrens pris og Hans styrke og de underfulle gjerninger Han har gjort.
5For Han har oppreist et vitnesbyrd i Jakob og fastsatt en lov i Israel, som Han bød våre fedre å gjøre kjent for sine barn.
6Slik skulle den kommende slekt lære dem å kjenne, de barna som skulle bli født, for at de skulle stå opp og forkynne dem til sine barn.
7På den måten skulle de sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde Hans bud.
8Da skulle de ikke bli lik sine fedre, en sta og trassig slekt, en slekt som ikke grunnfestet sitt hjerte, og som ikke var trofast mot Gud i sin ånd.
9Efraims sønner var væpnede bueskyttere, men de flyktet på stridens dag.
10De holdt ikke Guds pakt, og de nektet å vandre i Hans lov.
11De glemte Hans gjerninger og Hans under, som Han hadde latt dem se.
12For deres fedres øyne gjorde Han under, i landet Egypt, på Soansletten.
13Han kløvde havet og lot dem gå igjennom. Og Han reiste vannet opp som en voll.
14Han ledet dem i skyen om dagen og hele natten i lyset fra ildstøtten.
15Han kløvde klippene i ørkenen og ga vann i overflod, som store dyp.
16Han lot også vannstrømmer komme ut av klippen og fikk vannet til å renne nedover som elver.
17Men de la synd til synd mot Ham ved å gjøre opprør mot Den Høyeste i ørkenen.
18Og de fristet Gud i sitt hjerte ved å be om den maten de hadde lyst på.
19Ja, de talte imot Gud; de sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen?
20Se, Han slo klippen, slik at vannet vellet fram, og elvene fløt over. Kan Han også gi brød? Kan Han skaffe kjøtt til sitt folk?»
21Derfor, da Herren hørte dette, flammet Hans vrede opp. Så ble en ild tent mot Jakob, og vrede reiste seg mot Israel,
22fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på Hans frelse.
23Likevel bød Han skyene over dem og åpnet himmelens dører,
24lot det regne manna over dem til å spise og ga dem brød fra Himmelen.
25Menneskene spiste englebrød. Han sendte dem føde i rikelig mål.
26Han lot østavinden blåse fra himlene. Og ved sin kraft førte Han sønnavinden fram.
27Han lot det regne kjøtt over dem som støv, fjærkledde fugler som havenes sand.
28Og Han lot dem falle midt i deres leir, rundt sine telt.
29Så spiste de og ble helt mette, for Han ga dem det de selv hadde lyst til.
30De ble ikke avvendt fra sin grådighet. Men da de ennå hadde maten i munnen,
31reiste Guds vrede seg mot dem og drepte de kraftigste og slo ned de beste menn i Israel.
32Til tross for dette syndet de enda mer, og de trodde ikke på Hans underfulle gjerninger.
33Derfor lot Han deres dager svinne bort i tomhet og deres år bli borte ved en katastrofe.
34Da Han slo noen av dem i hjel, søkte de Ham. Og de vendte om og søkte alvorlig etter Gud.
35Da husket de at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres Forløser.
36Likevel hyklet de for Ham med sin munn, og de løy for Ham med sin tunge.
37For deres hjerte holdt ikke fast ved Ham, og de var ikke trofaste mot Hans pakt.
38Men Han var full av medynk, ga soning for deres misgjerning, og ødela dem ikke. Ja, Han økte tallet på de ganger da Han vendte sin vrede bort, og lot ikke all sin harme bli vekket opp.
39For Han husket at de var kjød, et pust som farer forbi og ikke kommer tilbake.
40Å, hvor ofte trosset de Ham ikke i ødemarken og ga Ham sorg i ørkenen!
41Ja, de gjentok å friste Gud, og bedrøvet Israels Hellige.
42De husket ikke Hans hånd den dagen Han forløste dem fra fienden,
43da Han viste sine tegn i Egypt og sine under på Soansletten.
44Han gjorde deres elver til blod, også deres bekker, så de ikke kunne drikke.
45Han sendte fluesvermer inn blant dem, som fortærte dem, og frosker som ødela dem.
46Han ga deres avlinger til åmen og deres høst til gresshoppen.
47Han ødela deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med frost.
48Han overga deres fe til haglet og deres buskap til flammende lyn.
49Han sendte sin brennende vrede over dem, raseri, harme og trengsel, ved å sende ut onde engler.
50Han jevnet en sti for sin vrede. Han sparte ikke deres sjel fra døden, men overga deres liv til pesten
51og slo i hjel alle de førstefødte i Egypt, det første av deres kraft i Kams telt.
52Men Han førte sitt eget folk fram som sauer og ledet dem som en flokk i ørkenen.
53Og Han ledet dem trygt videre, så de slapp å være redde. Men havet lukket seg over deres fiender.
54Og Han førte dem innenfor grensene til sitt hellige land, til dette fjellet som Hans høyre hånd hadde vunnet.
55Han drev også folkeslagene ut foran dem, målte opp arven for dem og lot Israels stammer bo i sine telt.
56Likevel fristet og trosset de Den Høyeste Gud og holdt ikke Hans vitnesbyrd.
57De vendte seg bort og handlet svikefullt som sine fedre. De ga etter som en sviktende bue.
58For de egget Ham til vrede med sine offerhauger og vakte Hans nidkjærhet med sine avgudsbilder.
59Da Gud hørte dette, ble Hans vrede opptent, og Han slo enda mer ned på Israel.
60Derfor forlot han tabernakelet i Sjilo, teltet der Han hadde sin bolig blant menneskene.
61Og Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
62Han overlot også sitt folk til sverdet, og Hans vrede ble opptent mot sin arv.
63Ilden fortærte deres menn i sin beste alder, og deres jomfruer fikk aldri høre bryllupssang.
64Deres prester falt for sverdet, og deres enker kunne ikke gråte.
65Da våknet Herren som av søvnen, lik en kraftig mann som roper full av vin.
66Og Han slo sine fiender tilbake; evig skam førte Han over dem.
67Han forkastet Josefs telt, og Efraims stamme utvalgte Han ikke,
68men Han utvalgte Juda stamme, Sions berg, som Han elsket.
69Og Han bygde sin helligdom lik høye steder, lik jorden som Han har grunnfestet for evig tid.
70Han utvalgte også sin tjener David og tok ham fra saueinnhegningene.
71Fra å følge søyene hentet Han ham til å være hyrde for sitt folk, Jakob, og sin arv, Israel.
72Så voktet han dem etter sitt oppriktige hjerte, og ledet dem ved sine kyndige hender.