1Til sangmesteren. For Jedutun. En salme av Asaf.
2eg vendte min røst til Gud, og ropte. Jeg vendte min røst til Gud, og Han la øret til meg.
3På min trengsels dag søkte jeg Herren. Hele natten var min hånd rakt ut, og den stivnet ikke. Min sjel nektet å la seg trøste.
4Jeg tenkte på Gud og sukket, jeg klaget, og min ånd visnet.
5Du holder mine øyelokk åpne. Jeg er så avmektig at jeg ikke kan snakke.
6Jeg har tenkt på gamle dager, på eldgamle år.
7Jeg husker min nattlige sang, jeg grunner i mitt hjerte, og min ånd ransaker nøye.
8Vil Herren støte bort til evig tid? Og vil Han aldri mer vise sitt velbehag?
9Har Hans godhet opphørt for alltid? Har Hans Ord forstummet for alle slekter?
10Har Gud glemt å være nådig? Har Han i vrede lukket for sin store barmhjertighet?
11Og jeg sa: «Dette er min lidelse. Men jeg vil minnes årene fra Den Høyestes høyre hånd.»
12Jeg vil minnes Herrens gjerninger. Sannelig, jeg vil minnes Dine under fra eldgamle dager.
13Jeg vil også tenke over alt Ditt verk og grunne på Dine gjerninger.
14Din vei, Gud, er i helligdommen.Hvilken gud er stor som vår Gud?
15Du er den Gud som gjør under. Du har åpenbart Din styrke blant folkene.
16Med Din arm har Du forløst Ditt folk, Jakobs og Josefs barn.
17Vannene så Deg, Gud. Vannene så Deg, og rystet. Selv dypene skalv.
18Mørke skyer øste ut vann. Skyene lot røsten lyde. Ja, også Dine piler skjøt fram.
19Røsten fra Din torden var i virvelvinden. Lynene lyste opp verden. Jorden skalv og rystet.
20Din vei var i havet, Din sti i de store vann, og Dine fotspor ble ikke kjent.
21Du ledet Ditt folk som en hjord ved Moses’ og Arons hånd.