1En salme av Asaf. en Mektige, Herren Gud, har talt og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.
2Fra Sion, den fullkomne skjønnhet, stråler Gud fram.
3Vår Gud kommer, og Han skal ikke tie. Fortærende ild går foran Ham, en veldig storm omgir Ham.
4Ovenfra skal Han kalle på himlene og på jorden, så Han kan dømme sitt folk:
5«Kall Mine hellige sammen hos Meg, de som ved offer har inngått pakt med Meg.»
6Himlene skal forkynne Hans rettferdighet, for Gud selv er Dommer.
7Hør, Mitt folk, og Jeg skal tale, Israel, Jeg skal vitne imot deg, Jeg er Gud, din Gud!
8For dine slaktoffer vil Jeg ikke gå i rette med deg, eller for dine brennoffer, som alltid står for Meg.
9Jeg tar ikke noen okse fra ditt hus eller bukker fra dine kveer.
10For alle skogens dyr er Mine, og dyrene på de tusen høyder.
11Jeg kjenner hver fugl i fjellene, og alt som rører seg på Mine vidder, tilhører Meg.
12Om Jeg var sulten, ville Jeg ikke si det til deg. For Min er jorden og alt som fyller den.
13Skulle Jeg ete kjøtt av okser eller drikke blod av bukker?
14Bær fram takkoffer til Gud, innfri dine løfter til Den Høyeste
15og kall på Meg på nødens dag, så skal Jeg utfri deg, og du skal prise Meg.
16Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å forkynne Mine rådslutninger eller ta Min pakt i din munn
17når Jeg ser at du hater tukt og kaster Mine ord bak deg?
18Så du en tyv, slo du følge med ham, og med horkarer gjorde du felles sak.
19Din munn bruker du til ondskap, og din tunge spinner på svik.
20Du sitter og taler mot din bror. Du klandrer din egen mors sønn.
21Dette har du gjort, og Jeg tidde. Du tenkte Jeg var akkurat som du. Men Jeg skal tukte deg og la alt bli åpenbart foran dine øyne.
22Tenk nå over dette, dere som glemmer Gud, så Jeg ikke river dere i stykker, og det er ingen til å utfri.
23Den som ofrer takkesang, ærer Meg. Og den som går den rette vei, skal Jeg la se Guds frelse.