1Til sangmesteren. En salme av Korahs sønner.
2ør dette, alle folk! Legg øret til, alle dere som bor i verden,
3både høy og lav, rik og fattig, alle sammen.
4Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanker skal gi forstand.
5Jeg vil bøye mitt øre til en lignelse. Med lyrespill vil jeg framføre mitt skjulte budskap.
6Hvorfor skulle jeg frykte i onde dager, når de som forsøker å utnytte meg, omringer meg med sin misgjerning?
7De stoler på sin velstand og skryter av sin store rikdom.
8En mann kan aldri forløse sin bror eller gi Gud løsepenge for ham –
9for altfor kostbar er deres sjels forløsning, for evig må han oppgi det –
10så han skulle fortsette å leve evig og ikke se fordervelse.
11For han ser vise menn dø. Dåren og den uforstandige går likeens fortapt og etterlater sin rikdom til andre.
12Deres skjulte håp er at deres hus skal bestå til evig tid, deres bosteder for hele etterslekten. De kaller sin jord opp etter sine egne navn.
13Men selv om mennesket har herlighet, blir det ikke værende. Det er likt dyrene som går til grunne.
14Denne deres vei er en dårskap for dem og for deres etterfølgere som gleder seg over det de sier.
15Som småfe er de tatt ut til dødsriket. Døden skal vokte dem. De oppriktige skal herske over dem ved morgengry. Og deres skikkelse skal tæres bort i dødsriket, langt fra stedet hvor de bor.
16Men Gud skal forløse min sjel fra dødsrikets grep, for Han, Gud, skal ta imot meg.
17Frykt ikke når noen blir rik, når herligheten blir stor i hans hus.
18For når han dør, får han ikke ta med seg noe. Hans herlighet skal ikke følge med ham ned.
19Selv om han velsigner sin sjel mens han lever – for folk vil prise deg når du gjør det godt –
20skal han likevel fare til fedrenes slekt. Aldri i evighet skal de se lyset.
21Et menneske som har herlighet, men mangler forstand, er som de ville dyr som går til grunne.