1Av David. erre, gå i rette med dem som går i rette med meg. Strid mot dem som strider mot meg.
2Grip til skjold og vern, og stå opp til min hjelp!
3Dra også fram spydet, slutt rekken og stå imot dem som forfølger meg. Si til min sjel: «Jeg er din frelse.»
4La dem bli til skamme og bli vanæret, de som er ute etter min sjel. La dem som tenker ut ondt mot meg, bli drevet skamfulle tilbake!
5La dem bli som agner for vinden, og la Herrens Engel drive dem bort!
6La deres vei bli mørk og glatt, og la Herrens Engel forfølge dem!
7For uten grunn har de gjemt sitt garn for meg i en fallgrav, som de uten årsak har gravd for meg.
8La ødeleggelse komme uventet over ham! La ham selv bli fanget i garnet han har gjemt! La ham falle i det til egen ødeleggelse!
9Og min sjel skal fylles av jubel i Herren. Den skal fryde seg i Hans frelse.
10Alle mine bein skal si: «Herre, hvem er som Du, Du som utfrir den elendige fra den som er for sterk for ham, ja, den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?»
11Brutale vitner står opp. De spør meg om ting jeg ikke vet om.
12De belønner godt med ondt, til sorg for min sjel.
13Men jeg, da de var syke, kledde jeg meg i sekk. Jeg ydmyket min sjel med faste. Og jeg ba, bøyd mot mitt eget fang.
14Jeg gikk omkring som om han var min venn eller en bror. Jeg var tynget og nedbøyd, som en som sørger over sin mor.
15Men da jeg snublet, gledet de seg og stimlet sammen. Angripere samlet seg mot meg, uten at jeg visste det. De klorte etter meg, de holdt ikke opp.
16Sammen med ugudelige spottere ved gjestebudene skar de tenner mot meg.
17Herre, hvor lenge vil Du se på? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt dyrebare liv fra de unge løver!
18Jeg vil prise Deg i den store forsamlingen. Blant mange mennesker vil jeg love Deg.
19La dem ikke glede seg over meg, de som uten årsak er mine fiender. Og la ikke dem som hater meg uten grunn, blinke hånlig med øyet!
20For de taler ikke fred, men de tenker ut svikefulle planer mot de stille i landet.
21De åpner munnen på vidt gap mot meg og sier: «Ha, ha! Våre øyne har sett det.»
22Dette har Du sett, Herre. Vær ikke taus! Herre, vær ikke langt borte fra meg!
23Stå opp og våkne, så Du kan frikjenne meg, min Gud og min Herre, før min sak!
24Frikjenn meg, Herre, min Gud, etter Din rettferdighet! Og la dem ikke glede seg over meg!
25La dem ikke si i sitt hjerte: «Ha! Det ble som vi ville!» La dem ikke si: «Vi har fortært ham.»
26La dem bli til skamme og bli overgitt til felles skjensel, de som gleder seg over min ulykke. La dem bli kledd i skam og vanære, de som opphøyer seg mot meg.
27La dem juble og være glade, de som har sin lyst i min rettferdighet. Og la dem alltid si: «Herren være opphøyet, Han som har sin lyst i sin tjeners fred.»
28Og min tunge skal synge om Din rettferdighet, ja, Din pris hele dagen lang.