1Igjen talte Jesus til dem i lignelser, og sa:
2«Himlenes rike kan sammenlignes med en konge som lagde i stand bryllup for sin sønn.
3Han sendte ut tjenerne sine for å kalle på dem som var invitert til bryllupet. Men de ville ikke komme.
4Da sendte han ut andre tjenere og sa: ‘Si til de inviterte: Se, jeg har gjort i stand festmåltidet mitt. Oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!
5Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin egen åker, en annen til sin forretning.
6Og de andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.
7Da kongen hørte dette, ble han sint. Han sendte ut hærene sine, utslettet morderne og satte ild på byen deres.
8Så sa han til tjenerne sine: Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige.
9Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange dere finner til bryllupet!
10Da gikk tjenerne ut på hovedveiene og samlet alle de fant, både onde og gode. Og bryllupssalen ble fylt med gjester.
11Men da kongen kom inn for å se til gjestene, så han en mann der som ikke hadde på seg bryllupsklær.
12Han sa til ham: ‘Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær?’ Men han tidde.
13Da sa kongen til tjenerne: ‘Bind armene og føttene hans, før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørke! Der skal det være gråt og tenners gnissel.’
14For mange er kalt, men få er utvalgt.»
15Da gikk fariseerne bort og la planer om hvordan de kunne få fanget Ham i Hans ord.
16De sendte disiplene sine til Ham, sammen med herodianerne, og sa: «Mester, vi vet at Du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet. Du bryr Deg heller ikke om folks mening, for Du ser ikke på menneskenes ytre.
17Si oss derfor hva Du mener: Er det rett å betale skatt til keiseren eller ikke?»
18Men Jesus kjente deres ondskap og sa: «Hvorfor setter dere Meg på prøve, dere hyklere?
19Vis Meg mynten som skatten betales med!» Så kom de til Ham med en denar.
20Han sa til dem: «Hvem er dette bilde av, og hvem er det innskriften tilhører?»
21De svarte: «Keiseren.» Og Han sier til dem: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!»
22Da de hadde hørt disse ord, undret de seg, og forlot Ham og gikk av sted.
23Samme dag kom noen saddukeere til Ham – det er de som sier at det ikke er noen oppstandelse – og de spurte Ham:
24«Mester, Moses sa at om en mann dør uten å ha barn, skal hans bror gifte seg med hans kone og slik gi sin bror en etterkommer.
25Nå var det sju brødre hos oss. Den første døde etter at han hadde giftet seg. Han hadde ikke barn, og etterlot derfor sin kone til sin bror.
26På samme måte var det også med den andre og den tredje, helt til den sjuende.
27Sist av alle døde også kvinnen.
28Hvem av de sju skal hun da være kone til i oppstandelsen? For de hadde jo alle hatt henne.»
29Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.
30For i oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort, men er som Guds engler i Himmelen.
31Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere ikke lest det som er sagt dere av Gud, når Han sier:
32‘ Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. ’ Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes.»
33Da folkemengden hørte dette, ble de målløse over Hans lære.
34Da fariseerne hørte at Han hadde fått saddukeerne til å tie, samlet de seg.
35En av dem, en lovlærd, stilte da et spørsmål for å prøve Ham, og sa:
36«Mester, hva er det største budet i loven?»
37Jesus svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand.
38Dette er det første og største budet.
39Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
40Hele loven og profetene henger på disse to budene.»
41Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:
42«Hva mener dere om Kristus? Hvem er Han Sønn av?» De svarer Ham: «Av David.»
43Han sier til dem: «Hvordan kan da David i Ånden kalle Ham Herre når han sier:
44«Herren sa til min Herre: Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter».
45Hvis da David kaller Ham Herre, hvordan kan Han da være hans Sønn?»
46Og ingen var i stand til å svare Ham med et ord. Fra den dagen var det heller ingen som våget å spørre Ham mer.