1Herrens Ord kom til Jona, Amittais sønn, og det lød slik:
2«Bryt opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn ut over den! For deres ondskap har steget opp for Mitt ansikt.»
3Men Jona brøt opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens ansikt. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle seile til Tarsis. Han betalte hva det kostet og gikk om bord i skipet, for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens ansikt.
4Men Herren sendte en sterk vind over havet, og det ble en kraftig storm, så skipet sto i fare for å bli knust.
5Da ble sjømennene redde. Hver mann ropte til sin gud, og skipslasten kastet de på sjøen for å lette det for vekten av den. Men Jona hadde gått nederst i skipet, og der la han seg ned og sov tungt.
6Da kom kapteinen bort til ham og sa: «Hva er det med deg som sover så tungt? Stå opp og rop til din Gud. Kanskje din Gud vil huske på oss, så vi ikke går til grunne.»
7De sa til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd, så vi kan finne ut hvem som er skyld i at denne ulykken er kommet over oss.» Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
8De sa til ham: «Vi ber deg, fortell hvem som har skyld i at denne ulykken er over oss. Hva er ditt oppdrag? Hvor kommer du fra? Hva er ditt hjemland? Fra hvilket folk kommer du?»
9Da sa han til dem: «Jeg er en hebreer. Jeg frykter Herren, himmelens Gud, Han som dannet havet og det tørre land.»
10Da ble mennene grepet av stor frykt og spurte ham: «Hvorfor har du gjort dette?» De visste at han hadde flyktet fra Herrens ansikt, for det hadde han fortalt.
11Da spurte de ham: «Hva skal vi gjøre med deg for at havet kan legge seg stille for oss?» For havet ble stadig mer opprørt.
12Han sa til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet! Da skal havet legge seg stille for dere. For jeg vet at det er jeg som er skyld i at denne kraftige stormen er kommet over dere.»
13Mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men klarte det ikke, for sjøen gikk stadig høyere imot dem.
14Derfor ropte de til Herren og sa: «Å, Herre, vi ber Deg, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss. For Du, Herre, har gjort det som behaget Deg.»
15Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet holdt opp å rase og ble stille.
16Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren, og de ofret slaktoffer til Herren og avla løfter.