1Da tok Job ordet og sa:
2«Selv i dag er min klage bitter. Min hånd tynges ned på grunn av mine stønn.
3Om jeg bare kunne forstå, så jeg kunne finne Ham, og komme fram til Hans trone.
4Da ville jeg legge saken fram for Hans ansikt, og min munn skulle være full av beviser.
5Jeg vil da få kjenne de ordene Han vil gi meg til svar, og forstå hva Han vil si til meg.
6Ville Han da føre sak mot meg i sin store kraft? Nei! Han ville lytte til meg.
7Der kunne den oppriktige bevise sin rett overfor Ham, og jeg skulle bli utfridd fra min Dommer for evig.
8Se, jeg går mot øst, men Han er ikke der, og mot vest, men jeg kan ikke merke Ham.
9Gjør Han sin gjerning på venstre side, får jeg ikke øye på det. Vender Han seg mot høyre, kan jeg ikke se det.
10Men Han kjenner den veien jeg tar. Når Han prøver meg, skal min utgang bli som gullet.
11Min fot har med fasthet fulgt Hans spor. Jeg har holdt fast på Hans vei uten å vike av.
12Jeg har ikke forlatt budene som ble talt ved Hans lepper. Ordene fra Hans munn har jeg tatt vare på framfor min egen lov.
13Men Han er Én, og hvem kan få Ham til å vende om? Hva Hans sjel begjærer, det gjør Han.
14For Han fullfører det som er fastsatt for meg, og av alt det er det mye hos Ham.
15Derfor er jeg forferdet innfor Hans ansikt. Når jeg tenker på alt dette, skjelver jeg for Ham.
16For Gud gjør mitt hjerte matt, og Den Allmektige forferder meg,
17fordi jeg ikke ble brakt til taushet før mørket kom, så Han kunne skjule det dype mørke for mitt ansikt.