1Da tidene ikke er skjult for Den Allmektige, hvorfor får da ikke de som kjenner Ham, se Hans dager?
2Noen flytter grensemerker. De røver småfe og slipper dem på beite.
3Eselet til den farløse driver de bort. De tar enkens okse som pant.
4De skyver de trengende bort fra veien. Alle de fattige i landet blir drevet til å gjemme seg.
5Sannelig, som villesler i ørkenen går de ut til sitt arbeid og leter etter føde. Steppelandet sørger for mat til deres barn.
6På marken samler de sitt fôr og holder etterhøst i den ugudeliges vingård.
7Nakne overnatter de, uten klær, uten noe dekke i kulden.
8De blir våte av skyllregnet over fjellene, og siden de ikke har noe ly, kryper de sammen inntil klippen.
9De river den farløse bort fra mors bryst, og tar pant av den fattige.
10Naken lar de ham gå, uten klær. De tar kornbåndene bort fra dem som sulter.
11Innenfor sine murer presser de olje. De trår vinpressen, men lider likevel av tørst.
12De døende stønner i byen, og de såredes sjel skriker. Likevel anklager ikke Gud dem for urettferdighet.
13Disse er av dem som gjør opprør mot lyset. De kjenner ikke lysets veier, og de holder seg ikke til dets stier.
14Morderen står opp med dagslyset. Han slår i hjel den fattige og trengende. Om natten er han som en tyv.
15Horkarens øye venter på skumringen, og han sier: ‘Intet øye kan se meg.’ Han legger et dekke over sitt ansikt.
16I mørket gjør de innbrudd i husene som de har merket ut om dagen. De kjenner ikke lyset.
17For dem er morgenen lik dødsskyggen. De er kjent med dødsskyggens redsler.
18En slik er som krusning på vannoverflaten. Deres del er forbannet på jorden, ingen finner veien til vingårdene.
19Som tørke og hete tar snøvannet bort, slik blir synderne tatt av dødsriket.
20Hans mors liv glemmer ham, marken mesker seg med ham, ingen minnes ham lenger, og ondskapen knekkes som et tre.
21For han plyndrer den ufruktbare som ikke føder, og viser ingen godhet mot enken.
22Men Han river de mektige bort ved sin kraft. Han reiser seg, og ingen er trygg på å få leve.
23Han gir dem trygghet, og de stoler på den. Men Hans øyne hviler på deres veier.
24De blir opphøyet en liten stund, men så er de ikke mer. De blir fornedret. Som alle andre føres de bort. De visner som hodene på kornaksene.
25Er det da ikke slik? Hvem kan bevise at jeg er en løgner, og at mine ord bare er tomhet?»