1Da tok sjuhitten Bildad ordet og sa:
2«Hvor lenge går det før dere setter en grense for alle ordene? Først må dere få forstand, så skal vi snakke.
3Hvorfor regnes vi bare som dyr og anses som uforstandige i deres øyne?
4Du som sliter i stykker din sjel i din vrede, skal jorden legges øde for din skyld, eller skal klippen flyttes fra sitt sted?
5Nei sannelig, de ugudeliges lys slokner, og flammen fra hans ild skinner ikke mer.
6Lyset blir til mørke i hans telt, og lampen over ham slokkes.
7Stegene han tar i sin styrke, blir hemmet, og hans eget råd styrter ham.
8For han rives inn i et garn av sine egne føtter, og han går rett inn i snaren.
9Garnet griper ham i hælen, og fellen fanger ham.
10Renneløkken ligger gjemt for ham på jorden, og fellen er lagt for ham på veien.
11Redsler skremmer ham på alle kanter og jager i hælene på ham.
12Hans styrke tæres av sult, og undergangen står klar ved hans side.
13Den fortærer hans hud stykke for stykke. Dødens førstefødte fortærer hans lemmer.
14Han rives bort fra teltet der han tar sin tilflukt, og de fører ham fram for redslenes konge.
15Ingen av dem som bor i hans telt, hører til blant hans egne. Svovel blir strødd over hans bolig.
16Hans røtter tørkes ut nedenfra, og hans grener visner ovenfra.
17Hans minne går tapt på jorden, og han har ikke lenger noe navn blant dem der ute.
18De driver ham fra lyset og ut i mørket, han jages bort fra den bebodde verden.
19Han har verken noe avkom eller noen etterkommer blant sitt folk. Det er ingen som slipper unna der han bor.
20De i vest forskrekkes over hans dag, og de i øst gripes av frykt.
21Sannelig, slik er den ondes boliger, og dette er det stedet Gud ikke kjenner. »