1Da tok Job ordet og sa:
2«Hvor lenge vil dere legge sorg på min sjel og knuse meg med ord?
3Ti ganger har dere allerede vanæret meg. Dere skammer dere ikke over å gjøre meg urett.
4Hvis jeg virkelig har fart vill, da vil min villfarelse hvile over meg selv.
5Hvis dere virkelig vil opphøye dere over meg og gå i rette med meg for min vanæres skyld,
6så skal dere også vite at det er Gud som har tatt min rett fra meg, Han har fanget meg i sitt garn.
7Se, jeg roper: ‘Vold!’ Men ingen svarer. Jeg roper om hjelp, men det finnes ingen rettferdig dom.
8Han har gjerdet inne min sti, så jeg ikke kan komme videre. Han har senket mørket over mine veier.
9Han har kledd av meg min ære og tatt kronen av mitt hode.
10Han bryter meg ned på alle kanter, så jeg bare blir borte. Mitt håp har Han rykket opp som et tre.
11I tillegg har Han latt sin vrede bli opptent imot meg, og Han regner meg som sin fiende.
12Hans stridsavdelinger kommer samlet og legger deres vei rett imot meg. De slår leir og kringsetter mitt telt.
13Mine brødre har Han drevet langt bort fra meg, og mine bekjente er blitt helt fremmede for meg.
14Mine nærmeste er borte, og mine venner har glemt meg.
15Gjestene i mitt hus og mine tjenestepiker regner meg som en fremmed. Jeg er en utlending i deres øyne.
16Jeg kaller på min tjener, men han svarer ikke. Jeg må bønnfalle ham med min munn.
17Min ånde byr min kone imot, og jeg er blitt avskyelig for mine sønner av mitt eget kjøtt.
18Selv guttunger forakter meg. Vil jeg stå opp, så taler de imot meg.
19Alle som sto i mitt råd, avskyr meg, dem jeg elsker, har vendt seg mot meg.
20Mine bein trenger ut i min hud og mitt kjøtt, bare tannkjøttet er friskt på meg.
21Vær meg nådig, vær meg nådig, dere mine venner, for Guds hånd har rammet meg.
22Hvorfor forfølger dere meg slik som Gud, uten å nøyes med mitt kjøtt?
23Å, gi bare at mine ord nå ble skrevet ned! Å, gi at de blir nedtegnet i en bok!
24Må de bli risset inn på klippen med en jerngriffel og med bly, til evig tid!
25For jeg vet at min Gjenløser lever, og som Den siste skal Han stå fram på støvet.
26Etter at denne min hud er revet av, skal jeg ut fra min kropp se Gud.
27Ham skal jeg se, meg til gode. Mine egne øyne skal se, ikke en fremmed. Å, hvor mine nyrer lengter i mitt indre!
28Hvis dere sier: ‘Hvordan skal vi forfølge ham?’ – siden sakens rot er funnet å være i meg
29– da skal dere selv frykte for sverdet. For vreden kommer med sverd over uretten, for at dere skal erkjenne at det er en dom.»