1Min ånd er knust, mine dager er brent ut, bare gravene ligger ferdige for meg.
2Er det ikke spottende ord omkring meg? Hviler ikke mitt øye på deres motstand?
3Jeg ber Deg, gi meg et pant hos Deg! Hvem ellers vil gi meg håndslag?
4For Du har dekket til deres hjerte så de ikke kan forstå, så Du ikke skal opphøye dem.
5Den som forråder venner så de blir til bytte, hans sønners øyne skal tæres bort.
6Men Han har gjort meg til et ordtak blant folk, jeg har blitt én man spytter i ansiktet.
7Mitt øye sløves av sorg, og alle mine lemmer er som skygger.
8De oppriktige er forskrekket over dette, og den uskyldige forarges over den ugudelige.
9Men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får stadig større styrke.
10Men dere alle, bare vend om og kom tilbake, for jeg finner likevel ingen som er vis blant dere.
11Mine dager er forbi, mine planer er ødelagt, mitt hjertes ønsker.
12De gjør natt til dag, lyset er nærmere enn mørket.
13Har jeg noe håp? Dødsriket er mitt hus. Jeg rer mitt leie i mørket.
14Jeg kaller forråtnelsen min far, og marken kaller jeg min mor og min søster.
15Hvor er da mitt håp? Ja, mitt håp, hvem kan se det?
16Vil de fare ned til dødsrikets porter? Skal vi sammen synke ned i støvet?»