Job 17
1 Min ånd er knust, mine dager er brent ut, bare gravene ligger ferdige for meg.
2 Er det ikke spottende ord omkring meg? Hviler ikke mitt øye på deres motstand?
3 Jeg ber Deg, gi meg et pant hos Deg! Hvem ellers vil gi meg håndslag?
4 For Du har dekket til deres hjerte så de ikke kan forstå, så Du ikke skal opphøye dem.
5 Den som forråder venner så de blir til bytte, hans sønners øyne skal tæres bort.
6 Men Han har gjort meg til et ordtak blant folk, jeg har blitt én man spytter i ansiktet.
7 Mitt øye sløves av sorg, og alle mine lemmer er som skygger.
8 De oppriktige er forskrekket over dette, og den uskyldige forarges over den ugudelige.
9 Men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får stadig større styrke.
10 Men dere alle, bare vend om og kom tilbake, for jeg finner likevel ingen som er vis blant dere.
11 Mine dager er forbi, mine planer er ødelagt, mitt hjertes ønsker.
12 De gjør natt til dag, lyset er nærmere enn mørket.
13 Har jeg noe håp? Dødsriket er mitt hus. Jeg rer mitt leie i mørket.
14 Jeg kaller forråtnelsen min far, og marken kaller jeg min mor og min søster.
15 Hvor er da mitt håp? Ja, mitt håp, hvem kan se det?
16 Vil de fare ned til dødsrikets porter? Skal vi sammen synke ned i støvet?»