1Da tok na’amanitten Sofar ordet og sa:
2«Skulle ikke de mange ord få et svar? Skal en veltalende mann bli rettferdiggjort?
3Skal ditt tomme snakk bringe menn til taushet? Når du spotter, skulle ikke noen gjøre deg til skamme?
4For du har sagt: ‘Min lære er ren, og jeg er ren i Dine øyne.’
5Men kunne det bare skje at Gud selv ville tale og åpne sine lepper mot deg!
6Om Han bare ville fortelle deg visdommens hemmeligheter, for der er det mangfoldig innsikt! Du må forstå at Gud krever mindre av deg enn din misgjerning fortjener.
7Kan du finne ut av Guds skjulte vesen? Kan du nå til grensen for Den Allmektige?
8Himmelens høyder – hva makter du? Dypere enn dødsriket – hva kan du erkjenne?
9Omfanget rekker utover jorden og er bredere enn havet!
10Skulle Han fare forbi, ta til fange og kalle sammen, hvem kan hindre Ham?
11For Han kjenner menneskets falskhet. Han ser også ondskapen. Vil Han ikke bry seg?
12Kan vel en uvettig mann forandre sitt hjerte? Kan vel villeselets fole fødes til et menneske?
13Hvis du nå bare setter ditt hjerte i rette skikk, og rekker dine hender ut mot Ham
14– er det misgjerning i din hånd, må du få den langt bort, og du må ikke la ondskap bo i dine telt –
15ja, da kan du sannelig løfte ditt ansikt uten å klandres. Du kan stå støtt uten å frykte.
16For da får du glemme din lidelse og bare huske den som vann som rant forbi.
17Ditt liv skal skride fram mot klarere lys enn på høylys dag. Selv i mørke, skal du bli som den lyse morgen.
18Du skal være trygg, for det er håp. Ja, du er under beskyttelse og kan legge deg til hvile i trygghet.
19Du skal legge deg til hvile, og ingen skal gjøre deg redd. Ja, mange skal søke gunst framfor ditt ansikt.
20Men de ugudeliges øyne skal tæres bort, og de skal tape all mulighet til flukt, og deres håp er å utånde.»