1Min sjel avskyr mitt liv. Jeg gir min klage fritt løp, jeg taler i min sjels bitterhet.
2Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke, la meg forstå hvorfor Du strider mot meg.
3Har Du behag i å undertrykke og forkaste Dine egne henders verk, og se med velvilje på de ugudeliges råd?
4Har Du øyne av kjøtt? Eller ser Du som et menneske ser?
5Er Dine dager som et menneskes dager? Er Dine år som en mektig manns dager,
6så Du skulle lete etter min misgjerning og søke etter min synd,
7selv om Du vet at jeg ikke er skyldig, og at ingen kan ufri fra Din hånd?
8Dine hender har formet meg og dannet meg i alle deler til en enhet. Likevel vil Du nå ødelegge meg.
9Jeg ber Deg, husk at Du har formet meg som leire. Vil Du gjøre meg til støv igjen?
10Helte Du meg ikke ut som melk og lot meg størkne som ost?
11Kledde Du meg ikke med hud og kjøtt, og vevde Du meg ikke sammen med bein og sener?
12Du har gitt meg liv og miskunn, og din omsorg har bevart min ånd.
13Alt dette skjulte Du i Ditt hjerte. Jeg erkjenner at dette sto fast hos Deg:
14Hvis jeg synder, så vokter Du på meg, og Du vil ikke frikjenne meg fra min misgjerning.
15Hvis jeg er skyldig, så ve meg! Selv om jeg rettferdiggjør meg selv, kan jeg ikke løfte mitt hode. Jeg er full av skam, bare se min elendighet.
16Hvis jeg likevel løftet hodet, ville Du jage meg som en løve, og igjen vise Deg underfull mot meg.
17Du ville bare skaffe nye vitner imot meg, forsterke Din vrede mot meg og skifte ut hærstyrkene Du sender mot meg.
18Hvorfor lot Du meg da komme ut av mors liv? Hadde jeg bare gått til grunne, så ikke noe øye fikk sett meg!
19Da hadde jeg vært som om jeg aldri hadde vært til, bare blitt ført rett til graven fra mors liv.
20Er ikke mine dager få? Gi meg et opphold! La meg få være for meg selv og få glede meg litt
21før jeg går bort – for aldri å vende tilbake – til mørkets land og dødens skygge,
22et land så mørkt som selve mørket, som dødens skygge, der det ikke finnes noen orden, hvor selv lyset er som mørke.»