1Da tok Job ordet og sa:
2«Sannelig, jeg vet det er slik, men hvordan kan en mann bli rettferdiggjort for Gud?
3Hvis han hadde lyst til å gå i rette med Ham, kunne han ikke svare Ham ett ord til tusen.
4Han er vis i sitt hjerte og mektig i styrke. Hvem kunne forherde seg mot Ham og likevel ha fred?
5Han flytter fjell før de vet det, Han velter dem i sin vrede.
6Han ryster jorden ut av sitt sted, og dens søyler skjelver.
7Han taler til solen, og den stiger ikke opp. Han setter segl for stjernene.
8Han spenner himmelen ut alene og skrider fram på havets bølger.
9Han formet Bjørnen, Orion og Sjustjernen og stjernebildene i sør.
10Han gjør mektige gjerninger, langt større enn at de kan utforskes, ja, utallige undergjerninger!
11Se, Han går forbi meg, men jeg kan ikke se det. Han farer forbi, men jeg merker Ham ikke.
12Se, om Han røver til seg, hvem kan ta det tilbake? Hvem kan si til Ham: «Hva gjør Du?»
13Gud tar ikke sin vrede tilbake, Også Rahabs hjelpere måtte bøye seg under Ham.
14Hvordan skal da jeg kunne svare Ham og velge mine ord i møte med Ham?
15For selv om jeg var rettferdig, kunne jeg ikke svare Ham. Jeg måtte be min Dommer om nåde!
16Om jeg ropte og Han svarte meg, kunne jeg ikke tro at Han la øret til min røst.
17Han som knuser meg i den sterke stormen og uten grunn gir meg sår på sår.
18Han som ikke lar meg trekke pusten, men fyller meg med bitterhet.
19Er det spørsmål om styrke – Han er sannelig sterk. Er det spørsmål om rettferdig dom – hvem vil stevne meg?
20Selv om jeg rettferdiggjorde meg selv, så ville min egen munn dømme meg skyldig. Selv om jeg er ulastelig, vil Han vise min falskhet.
21Jeg er ulastelig, men jeg skjønner ikke min egen sjel, for jeg forakter mitt liv.
22Det er ett og det samme. Derfor sier jeg: ‘Ulastelig eller ugudelig, Han gjør ende på dem begge.’
23Hvis svøpen plutselig slår i hjel, spotter Han de uskyldige i fortvilelsen.
24Jorden blir overgitt i den ugudeliges hånd. Han dekker ansiktet til jordens dommere. Hvis det ikke er Han, hvem kan det da være?
25Mine dager forsvinner fortere enn en som løper, de flykter av sted, de ser ikke det gode.
26De farer forbi som sivbåter, som en ørn som stuper ned over sitt bytte.
27Hvis jeg sier: ‘Jeg vil glemme min klage, jeg vil skifte mine og smile’,
28så frykter jeg likevel for alle mine lidelser, for jeg vet at Du ikke holder meg uskyldig.
29Er det så at jeg dømmes som en ugudelig, hvorfor skal jeg da slite meg ut forgjeves?
30Om jeg vasker meg med snøvann og renser mine hender med lut,
31vil Du likevel styrte meg ned i avgrunnen, og selv mine egne klær vil avsky meg.
32For Han er ikke en mann som jeg, så jeg kunne svare Ham. Om vi kommer sammen til retten,
33finnes det ingen mellommann mellom oss som kunne legge sin hånd på oss begge.
34Men kunne Han bare ta sin stav og sin gru bort fra meg, så de ikke lenger skremmer meg,
35se, da kunne jeg tale uten å frykte Ham, men slik er det ikke med meg.