1Herren sa til Moses: «Gå inn til Farao! For Jeg har forherdet hjertet hans og hjertet til tjenerne hans, så Jeg kan legge disse tegnene Mine midt iblant dem,
2og så du kan fortelle din sønn og din sønnesønn hvor hardt Jeg har gått fram i Egypt, og om tegnene Mine, som Jeg har lagt iblant dem, for at du skal kjenne at Jeg er Herren.»
3Så kom Moses og Aron til Farao og sa til ham: «Så sier Herren, hebreernes Gud: ‘Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for Meg? La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg.
4Hvis du nekter å la folket Mitt fare, se, da skal Jeg i morgen føre gresshopper inn over landområdet ditt.
5De skal dekke hele jordoverflaten, så ingen kan se jorden. De skal ete de restene som ennå står, det dere har igjen etter haglet, og de skal gnage av hvert tre som vokser på marken deres.
6De skal fylle husene dine, husene til alle tjenerne dine og alle egypterne på en måte som verken deres fedre eller deres fedres fedre har sett maken til fra den dagen de ble til på jorden, og helt til denne dag.’» Så snudde han seg og gikk ut fra Farao.
7Da sa tjenerne til Farao til ham: «Hvor lenge skal denne mannen få være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tilbe Herren sin Gud. Forstår du ennå ikke at hele Egypt er ødelagt?»
8Så ble Moses og Aron ført tilbake til Farao, og han sa til dem: «Gå og tilbe Herren deres Gud! Men hvem er det som skal dra?»
9Moses sa: «Vi vil dra med våre unge og våre gamle, vi vil dra med våre sønner og våre døtre, småfeet og storfeet, for vi må holde høytid for Herren.»
10Da sa han til dem: «Må Herren være med dere når jeg lar dere og deres barn fare. Pass dere, for det onde ligger foran dere.
11Men nei, det skal ikke skje! Nå kan dere menn gå og tjene Herren, for det er jo det dere ønsket.» Så ble de drevet bort fra Faraos ansikt.
12Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over landet Egypt, så gresshoppene kommer inn over landet Egypt og eter opp hver vekst i landet, alt det som haglet har latt bli igjen.»
13Så rakte Moses staven sin ut over landet Egypt, og Herren førte en østavind over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, brakte østavinden gresshoppene med seg.
14Gresshoppene kom over hele landet Egypt og slo seg ned i et veldig antall overalt innenfor Egypts grenser. Slike gresshopper som dette har det aldri vært før, og det kommer det heller aldri mer til å bli.
15For de dekket hele jordoverflaten, så landet ble formørket. De åt alle grønne vekster i landet og all frukten på trærne som var blitt igjen etter haglet. Slik ble det ikke noe grønt igjen på trærne eller på vekstene på marken over hele landet Egypt.
16Da kalte Farao Moses og Aron til seg i all hast og sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere.
17Derfor ber jeg dere nå om at dere må tilgi min synd bare denne ene gangen, og bønnfall Herren deres Gud om at Han må ta denne døden bort fra meg – om ikke annet.»
18Så gikk Moses bort fra Farao og bønnfalt Herren.
19Herren vendte vinden, så det ble en svært kraftig vestavind, og den tok med seg gresshoppene og drev dem ut i Sivhavet. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen innenfor Egypts grenser.
20Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn fare.
21Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut mot himmelen, så skal det komme mørke over landet Egypt, et mørke så stort at det kan føles.»
22Så rakte Moses hånden ut mot himmelen, og det kom et tykt mørke over hele landet Egypt i tre dager.
23Ingen kunne se hverandre, og ingen kunne reise seg fra plassen sin på tre dager. Men alle Israels barn hadde lys der de bodde.
24Da kalte Farao Moses til seg og sa: «Gå og tilbe Herren! La bare småfeet og storfeet bli igjen! Også kvinnene og barna kan gå med dere.»
25Men Moses sa: «Du må også la oss få med slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud.
26Buskapen vår må også være med oss. Ikke en hov kan være igjen. For vi må ta noen av dem og ofre dem til Herren vår Gud. Og vi vet ikke hva vi skal tilbe Herren med før vi kommer dit.»
27Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke ville la dem fare.
28Da sa Farao til ham: «Gå bort fra meg! Vokt deg, så du aldri mer ser mitt ansikt. For den dagen du ser mitt ansikt, skal du dø.»
29Så sa Moses: «Det er som du sier. Jeg skal aldri se ditt ansikt igjen.»